Jobs 16
1 Da tok Job til orde og sa:
Respondens autem Iob, dixit:
2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
Audivi frequenter talia, consolatores onerosi omnes vos estis.
3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
Numquid habebunt finem verba ventosa? aut aliquid tibi molestum est si loquaris?
4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
Poteram et ego similia vestri loqui: atque utinam esset anima vestra pro anima mea: Consolarer et ego vos sermonibus, et moverem caput meum super vos:
5 jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
Roborarem vos ore meo: et moverem labia mea, quasi parcens vobis.
6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
Sed quid agam? Si locutus fuero, non quiescet dolor meus: et si tacuero, non recedet a me.
7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
Nunc autem oppressit me dolor meus, et in nihilum redacti sunt omnes artus mei.
8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
Rugæ meæ testimonium dicunt contra me, et suscitatur falsiloquus adversus faciem meam contradicens mihi.
9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
Collegit furorem suum in me, et comminans mihi, infremuit contra me dentibus suis: hostis meus terribilibus oculis me intuitus est.
10 De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
Aperuerunt super me ora sua, et exprobrantes percusserunt maxillam meam, saciati sunt pœnis meis.
11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
Conclusit me Deus apud iniquum, et manibus impiorum me tradidit.
12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
Ego ille quondam opulentus repente contritus sum: tenuit cervicem meam, confregit me, et posuit me sibi quasi in signum.
13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
Circumdedit me lanceis suis, convulneravit lumbos meos, non pepercit, et effudit in terra viscera mea.
14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
Concidit me vulnere super vulnus, irruit in me quasi gigas.
15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
Saccum consui super cutem meam, et operui cinere carnem meam.
16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
Facies mea intumuit a fletu, et palpebræ meæ caligaverunt.
17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
Hæc passus sum absque iniquitate manus meæ, cum haberem mundas ad Deum preces.
18 Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
Terra ne operias sanguinem meum, neque inveniat in te locum latendi clamor meus.
19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
Ecce enim in cælo testis meus, et conscius meus in excelsis.
20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
Verbosi amivi mei: ad Deum stillat oculus meus.
21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
Atque utinam sic iudicaretur vir cum Deo, quomodo iudicatur filius hominis cum collega suo.
22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
Ecce enim breves anni transeunt, et semitam, per quam non revertar, ambulo.
