Jobs 16
1 Da tok Job til orde og sa:
And Job answereth and saith: —
2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
I have heard many such things, Miserable comforters [are] ye all.
3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
Is there an end to words of wind? Or what doth embolden thee that thou answerest?
4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
I also, like you, might speak, If your soul were in my soul's stead. I might join against you with words, And nod at you with my head.
5 jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
I might harden you with my mouth, And the moving of my lips might be sparing.
6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
If I speak, my pain is not restrained, And I cease — what goeth from me?
7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
Only, now, it hath wearied me; Thou hast desolated all my company,
8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
And Thou dost loathe me, For a witness it hath been, And rise up against me doth my failure, In my face it testifieth.
9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
His anger hath torn, and he hateth me, He hath gnashed at me with his teeth, My adversary sharpeneth his eyes for me.
10 De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
They have gaped on me with their mouth, In reproach they have smitten my cheeks, Together against me they set themselves.
11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
God shutteth me up unto the perverse, And to the hands of the wicked turneth me over.
12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
At ease I have been, and he breaketh me, And he hath laid hold on my neck, And he breaketh me in pieces, And he raiseth me to him for a mark.
13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
Go round against me do his archers. He splitteth my reins, and spareth not, He poureth out to the earth my gall.
14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
He breaketh me — breach upon breach, He runneth upon me as a mighty one.
15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
Sackcloth I have sewed on my skin, And have rolled in the dust my horn.
16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
My face is foul with weeping, And on mine eyelids [is] death-shade.
17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
Not for violence in my hands, And my prayer [is] pure.
18 Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
O earth, do not thou cover my blood! And let there not be a place for my cry.
19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
Also, now, lo, in the heavens [is] my witness, And my testifier in the high places.
20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
My interpreter [is] my friend, Unto God hath mine eye dropped:
21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
And he reasoneth for a man with God, And a son of man for his friend.
22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
When a few years do come, Then a path I return not do I go.
