Jobs 16
1 Da tok Job til orde og sa:
Forsothe Joob answeride, and seide, Y `herde ofte siche thingis;
2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
alle ye ben heuy coumfortouris.
3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
Whether wordis ful of wynd schulen haue an ende? ether ony thing is diseseful to thee, if thou spekist?
4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
Also Y myyte speke thingis lijk to you, and `Y wolde, that youre soule were for my soule; and Y wolde coumfort you by wordis, and Y wolde moue myn heed on you;
5 jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
Y wolde make you stronge bi my mouth, and Y wolde moue lippis as sparynge you.
6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
But what schal Y do? If Y speke, my sorewe restith not; and if Y am stille, it goith not awei fro me.
7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
But now my sorewe hath oppressid me, and alle my lymes ben dryuun in to nouyt.
8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
My ryuelyngis seien witnessyng ayens me, and a fals spekere is reisid ayens my face, and ayenseith me.
9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
He gaderide togidere his woodnesse in me, and he manaasside me, and gnastide ayens me with his teeth; myn enemye bihelde me with ferdful iyen.
10 De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
Thei openyden her mouthis on me, and thei seiden schenschip, and smytiden my cheke; and thei ben fillid with my peynes.
11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
God hath closid me togidere at the wickid, and hath youe me to the hondis of wickid men.
12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
Y thilke riche man and famouse sum tyme, am al to brokun sudeynli; `he helde my nol; he hath broke me, and hath set me as in to a signe.
13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
He hath cumpasside me with hise speris, he woundide togidere my leendis; he sparide not, and schedde out myn entrails in to the erthe.
14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
He beet me with wounde on wounde; he as a giaunt felde in on me.
15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
Y sewide togidere a sak on my skyn; and Y hilide my fleisch with aische.
16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
My face bolnyde of wepynge, and myn iyeliddis wexiden derke.
17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
Y suffride these thingis with out wickidnesse of myn hond, `that is, werk, whanne Y hadde cleene preieris to God.
18 Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
Erthe, hile thou not my blood, and my cry fynde not in thee a place of hidyng.
19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
`For, lo! my witnesse is in heuene; and the knowere of my consience is in hiye places.
20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
A! my frendis, ful of wordis, myn iye droppith to God.
21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
And `Y wolde, that a man were demed so with God, as the sone of man is demed with his felowe.
22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
`For lo! schorte yeeris passen, and Y go a path, bi which Y schal not turne ayen.
