Jobs 16
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered and said,
2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
I have heard many such things: miserable comforters [are] ye all.
3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
Shall vain words have an end? or what emboldeneth thee that thou answerest?
4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
I also could speak as ye [do]: if your soul were in my soul's stead, I could heap up words against you, and shake my head at you.
5 jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
[But] I would strengthen you with my mouth and the moving of my lips should assuage [your grief].
6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
Though I speak, my grief is not assuaged: and [though] I forbear, what am I eased?
7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
But now he hath made me weary: thou hast made desolate all my company.
8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
And thou hast filled me with wrinkles, [which] is a witness [against me]: and my leanness rising up in me beareth witness to my face.
9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
He teareth [me] in his wrath, who hateth me: he gnasheth upon me with his teeth; my enemy sharpeneth his eyes upon me.
10 De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
They have gaped upon me with their mouth; they have smitten me upon the cheek reproachfully; they have gathered themselves against me.
11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
God hath delivered me to the ungodly, and turned me over into the hands of the wicked.
12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
I was at ease, but he hath broken me asunder: he hath also taken [me] by my neck, and shaken me to pieces, and set me up for his mark.
13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
His archers encompass me; he cleaveth my reins asunder, and doth not spare; he poureth out my gall upon the ground.
14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
He breaketh me with breach upon breach, he runneth upon me like a giant.
15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
I have sewed sackcloth upon my skin, and defiled my horn in the dust.
16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
My face is foul with weeping, and on my eyelids [are] the shades of death;
17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
Not for [any] injustice in my hands: also my prayer [is] pure.
18 Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
O earth, cover not thou my blood, and let my cry have no place.
19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
Also now, behold, my witness [is] in heaven, and my record [is] on high.
20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
My friends scorn me: [but] my eye poureth out [tears] to God.
21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
O that one might plead for a man with God, as a man [pleadeth] for his neighbor!
22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
When a few years are come, then I shall go the way [whence] I shall not return.
