Jobs 16
1 Da tok Job til orde og sa:
Then answered Job, and said,
2 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
I have heard many things such as these: troublesome comforters are ye all.
3 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
Shall there be any end to words of wind? or what compelleth thee that thou shouldst answer?
4 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
I also could well speak as ye do: if your soul were but in my soul's stead, I could overwhelm you with words, and could shake my head at you.
5 jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
But I would strengthen you with my mouth, and the condolence of my lips should restrain [your grief].
6 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
Though I were to speak, my pain would not be restrained; and though I should forbear, what will go away from me?
7 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
But now he hath made me weary: thou hast made desolate all my company.
8 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
And thou hast filled me with wrinkles, they are my witnesses; and my leanness riseth up for me, giveth its testimony to my face.
9 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
In his wrath he teareth me to pieces, and assaileth me: he gnasheth over me with his teeth; my adversary sendeth threatening looks at me.
10 De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
They now open wide against me their mouth; reproachfully they smite my cheek: altogether do they assemble against me.
11 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
God hath surrendered me to the unjust, and cast me down into the hands of the wicked.
12 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
I was at ease, but he hath crushed me; he hath also grasped me by the neck, and shaken me to pieces, and set me up unto himself as a mark;
13 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
His archers encompass me round about; he cleaveth my reins sunder, and doth not pity; he poureth out upon the ground my gall;
14 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
He breaketh me down with breach upon breach; he runneth against me like a mighty man.
15 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
Sackcloth have I sewed upon my skin, and my horn I roll in the dust.
16 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
My face gloweth from weeping, and on my eyelids resteth the shadow of death:
17 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
Not because any violence is in my hands, and while my prayer is pure.
18 Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
Earth! do thou not cover up my blood, and let no place restrain my cry.
19 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
Even now, behold, my witness is in the heavens, and one that testifieth for me is on high.
20 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
Are my friends my defenders? unto God my eye poureth out [its tears].
21 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
And oh that a man might plead with God, as one son of earth with the other!
22 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
For when the numbered years are passed, then must I travel a path whence I cannot return.
