Jobs 15
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
A Elifas Temanac odgovori i reèe:
2 Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?
Hoæe li mudar èovjek kazivati prazne misli i puniti trbuh svoj vjetrom istoènijem,
3 Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?
Prepiruæi se govorom koji ne pomaže i rijeèima koje nijesu ni na što?
4 Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;
A ti uništavaš strah Božji i ukidaš molitve k Bogu.
5 for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.
Jer bezakonje tvoje pokazuju usta tvoja, ako i jesi izabrao jezik lukav.
6 Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.
Osuðuju te usta tvoja, a ne ja; i usne tvoje svjedoèe na te.
7 Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?
Jesi li se ti prvi èovjek rodio? ili si prije humova sazdan?
8 Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?
Jesi li tajnu Božiju èuo i pokupio u sebe mudrost?
9 Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?
Šta ti znaš što mi ne bismo znali? šta ti razumiješ što ne bi bilo u nas?
10 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.
I sijedijeh i starijeh ljudi ima meðu nama, starijih od oca tvojega.
11 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?
Male li su ti utjehe Božije? ili imaš što sakriveno u sebi?
12 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -
Što te je zanijelo srce tvoje? i što sijevaju oèi tvoje,
13 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.
Te obraæaš protiv Boga duh svoj i puštaš iz usta svojih take rijeèi?
14 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?
Šta je èovjek, da bi bio èist, i roðeni od žene, da bi bio prav?
15 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,
Gle, ne vjeruje svecima svojim, i nebesa nijesu èista pred oèima njegovijem;
16 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann.
Akamoli gadni i smrdljivi èovjek, koji pije nepravdu kao vodu?
17 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,
Ja æu ti kazati, poslušaj me, i pripovjediæu ti što sam vidio,
18 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,
Što mudarci kazaše i ne zatajiše, što primiše od otaca svojih,
19 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.
Kojima samijem dana bi zemlja, i tuðin ne proðe kroz nju.
20 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.
Bezbožnik se muèi svega vijeka svojega, i nasilniku je malo godina ostavljeno.
21 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
Strah mu zuji u ušima, u mirno doba napada pustošnik na nj.
22 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.
Ne vjeruje da æe se vratiti iz tame, otsvuda priviða maè.
23 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side.
Tumara za hljebom govoreæi: gdje je? Zna da je za nj spremljen dan tamni.
24 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,
Tuga i nevolja straše ga, i navaljuju na nj kao car gotov na boj.
25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,
Jer je zamahnuo na Boga rukom svojom, i svemoguæemu se opro.
26 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,
Trèi ispravljena vrata na nj s mnogim visokim štitovima svojim.
27 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend
Jer je pokrio lice svoje pretilinom, i navaljao salo na bokove svoje.
28 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.
I sjedio je u gradovima raskopanijem i u kuæama pustijem, obraæenijem u gomilu kamenja.
29 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.
Neæe se obratiti niti æe ostati blago njegovo, i neæe se raširiti po zemlji dobro njegovo.
30 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans munns ånde.
Neæe izaæi iz mraka, ogranke njegove osušiæe plamen, odnijeæe ga duh usta njegovijeh.
31 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.
Neka se ne uzda u taštinu prevareni, jer æe mu taština biti plata.
32 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.
Prije svojega vremena svršiæe se, i grana njegova neæe zelenjeti.
33 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;
Otkinuæe se kao s loze nezreo grozd njegov i pupci æe se njegovi kao s masline pobacati.
34 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.
Jer æe opustjeti zbor licemjerski, i oganj æe spaliti šatore onijeh koji primaju poklone.
35 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.
Zaèinju nevolju i raðaju muku, i trbuh njihov sastavlja prijevaru.
