Jobs 15
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
Respondens autem Eliphaz Themanites, dixit:
2 Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?
Numquid sapiens respondebit quasi in ventum loquens, et implebit ardore stomachum suum?
3 Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?
Arguis verbis eum qui non est æqualis tibi, et loqueris quod tibi non expedit.
4 Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;
Quantum in te est, evacuasti timorem, et tulisti preces coram Deo.
5 for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.
Docuit enim iniquitas tua os tuum, et imitaris linguam blasphemantium.
6 Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.
Condemnabit te os tuum, et non ego: et labia tua respondebunt tibi.
7 Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?
Numquid primus homo tu natus es, et ante colles formatus?
8 Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?
numquid consilium Dei audisti, et inferior te erit ejus sapientia?
9 Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?
Quid nosti quod ignoremus? quid intelligis quod nesciamus?
10 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.
Et senes et antiqui sunt in nobis, multo vetustiores quam patres tui.
11 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?
Numquid grande est ut consoletur te Deus? sed verba tua prava hoc prohibent.
12 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -
Quid te elevat cor tuum, et quasi magna cogitans attonitos habes oculos?
13 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.
Quid tumet contra Deum spiritus tuus, ut proferas de ore tuo hujuscemodi sermones?
14 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?
Quid est homo ut immaculatus sit, et ut justus appareat natus de muliere?
15 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,
Ecce inter sanctos ejus nemo immutabilis, et cæli non sunt mundi in conspectu ejus.
16 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann.
Quanto magis abominabilis et inutilis homo, qui bibit quasi aquam iniquitatem?
17 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,
Ostendam tibi: audi me: quod vidi, narrabo tibi.
18 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,
Sapientes confitentur, et non abscondunt patres suos:
19 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.
quibus solis data est terra, et non transivit alienus per eos.
20 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.
Cunctis diebus suis impius superbit, et numerus annorum incertus est tyrannidis ejus.
21 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
Sonitus terroris semper in auribus illius: et cum pax sit, ille semper insidias suspicatur.
22 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.
Non credit quod reverti possit de tenebris ad lucem, circumspectans undique gladium.
23 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side.
Cum se moverit ad quærendum panem, novit quod paratus sit in manu ejus tenebrarum dies.
24 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,
Terrebit eum tribulatio, et angustia vallabit eum, sicut regem qui præparatur ad prælium.
25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,
Tetendit enim adversus Deum manum suam, et contra Omnipotentem roboratus est.
26 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,
Cucurrit adversus eum erecto collo, et pingui cervice armatus est.
27 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend
Operuit faciem ejus crassitudo, et de lateribus ejus arvina dependet.
28 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.
Habitavit in civitatibus desolatis, et in domibus desertis, quæ in tumulos sunt redactæ.
29 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.
Non ditabitur, nec perseverabit substantia ejus, nec mittet in terra radicem suam.
30 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans munns ånde.
Non recedet de tenebris: ramos ejus arefaciet flamma, et auferetur spiritu oris sui.
31 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.
Non credet, frustra errore deceptus, quod aliquo pretio redimendus sit.
32 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.
Antequam dies ejus impleantur peribit, et manus ejus arescent.
33 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;
Lædetur quasi vinea in primo flore botrus ejus, et quasi oliva projiciens florem suum.
34 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.
Congregatio enim hypocritæ sterilis, et ignis devorabit tabernacula eorum qui munera libenter accipiunt.
35 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.
Concepit dolorem, et peperit iniquitatem, et uterus ejus præparat dolos.
