Jobs 15
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
Then answered Eliphaz the Temanite, and said:
2 Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?
Should a wise man answer with arguments of wind, Or fill his bosom with the east wind?
3 Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?
Should he argue with speech that helpeth him not, And with words which do not profit him?
4 Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;
Behold, thou makest the fear of God a vain thing, And discouragest prayer before him.
5 for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.
Yea, thy own mouth proclaimeth thy iniquity, Though thou choosest the tongue of the crafty.
6 Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.
Thy own mouth condemneth thee, and not I; Thy own lips testify against thee.
7 Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?
Art thou the first man that was born? Wast thou formed before the hills?
8 Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?
Hast thou listened in the council of God, And drawn all wisdom to thyself?
9 Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?
What dost thou know, that we know not also? What dost thou understand, that is a secret to us?
10 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.
With us are the aged and hoary-headed; Much older than thy father.
11 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?
Dost thou despise the consolations of God, And words so full of kindness to thee?
12 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -
Why hath thy passion taken possession of thee? And why this winking of thine eyes?
13 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.
For against God hast thou turned thy spirit, And uttered such words from thy mouth.
14 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?
What is man, that he should be pure, And he that is born of woman, that he should be innocent?
15 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,
Behold, He putteth no trust in his ministering spirits, And the heavens are not pure in his sight;
16 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann.
Much less, abominable and polluted man, Who drinketh iniquity as water.
17 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,
Hear me, and I will show thee, And that which I have seen will I declare;
18 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,
Which the wise men have told, And not kept concealed, as received from their fathers;
19 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.
To whom alone the land was given, And among whom not a stranger wandered.
20 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.
“All his days the wicked man is in pain; Yea, all the years, that are laid up for the oppressor.
21 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.
A fearful sound is in his ears; In peace the destroyer cometh upon him.
22 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.
He hath no hope that he shall escape from darkness; He is set apart for the sword.
23 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side.
He wandereth about, seeking bread; He knoweth that a day of darkness is at hand.
24 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,
Distress and anguish fill him with dread; They prevail against him like a king ready for the battle.
25 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,
Because he stretched forth his hand against God, And bade defiance to the Almighty,
26 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,
And ran against him with outstretched neck, With the thick bosses of his bucklers;
27 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend
Because he covered his face with fatness, And gathered fat upon his loins,
28 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.
And dwelt in desolated cities, In houses which no man inhabiteth, That are ready to become heaps.
29 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.
He shall not be rich; his substance shall not endure, And his possessions shall not be extended upon the earth.
30 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans munns ånde.
He shall not escape from darkness, And the flame shall dry up his branches; Yea, by the breath of His mouth shall he be taken away.
31 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.
“Let not man trust in vanity! he will be deceived; For vanity shall be his recompense.
32 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.
He shall come to his end before his time, And his branch shall not be green.
33 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;
He shall shake off his unripe fruit like the vine, And shed his blossoms like the olive-tree.
34 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.
The house of the unrighteous shall be famished, And fire shall consume the tents of bribery.
35 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.
They conceive mischief, and bring forth misery, And their breast deviseth deceit.”
