Jobs 14
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
“Munhu akazvarwa nomukadzi ane mazuva mashoma azere nokutambudzika.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
Anobuda seruva agosvava; anotiza somumvuri, haagari.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
Ko, munotarisisa munhu akadai here? Ko, muchamuuyisa kuzotongwa pamberi penyu here?
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Ndianiko angabudisa chinhu chakachena kubva pane chine tsvina? Hakuna!
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
Mazuva omunhu akatarwa; makatema kuwanda kwemwedzi yake, mukamutarira miganhu yaasingagoni kudarika.
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
Naizvozvo regai kumutarisa uye mumusiye ari oga, kusvikira apedza nguva yake somunhu anoshanda.
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
“Asi kumuti kune tariro: Kana ukatemwa, unobukirazve, uye mabukira awo matsva haasvavi.
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
Midzi yawo ingava yakwegura hayo muvhu uye hunde yawo ichifa muvhu,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
asi uchabukira pakunhuhwira kwemvura ugomera somuti uchangotanga kumera.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
Asi munhu anofa agoradzikwa pasi; anofema kokupedzisira uye haazovapozve.
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
Sokupera kunoita mvura mugungwa, kana kupwa nokuoma kworwizi,
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
saizvozvo munhu anovata pasi asingazomuki; kusvikira matenga asisiko, vanhu havazomukizve kana kumutswa pakuvata kwavo.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
“Haiwa, dai mandiviga henyu muguva chete, uye mandiviga kusvikira kutsamwa kwenyu kwapfuura! Dai chete manditarira nguva, uye ipapo mugondirangarira! (Sheol h7585)
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
Kana munhu akafa, angazoraramazve here? Mazuva ose okushanda kwangu kwakaoma, ndicharindira kusvikira kuvandudzwa kwangu kwasvika.
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
Muchadana uye ini ndichakupindurai; muchashuva chisikwa chamakaita namaoko enyu.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
Zvirokwazvo muchaverenga nhambwe dzangu ipapo, asi musingarondi chivi changu.
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
Kudarika kwangu kuchasungirwa musaga; muchafukidzira chivi changu.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
“Asi sokupfupfunyuka kunoita gomo rigoondomoka, uye sokubviswa kwedombo panzvimbo yaro,
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
semvura inochera mabwe, uye sokuyerera kwemvura zhinji inokukura ivhu, saizvozvo munoparadza tariro yomunhu.
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
Munomukunda kamwe chete zvachose, uye akasazovapo; munoshandura chiso chake mobva mamudzinga.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
Kana vanakomana vake vachikudzwa, iye haazvizivi; kana vakadzikisirwa pasi, iye haazvioni.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
Anongonzwa kurwadza kwomuviri wake chete, agozvichema iye pachake bedzi.”
