Jobs 14

1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

Èovjek roðen od žene kratka je vijeka i pun nemira.

2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

Kao cvijet nièe, i otsijeca se, i bježi kao sjen, i ne ostaje.

3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

I na takoga otvoraš oko svoje, i mene vodiš na sud sa sobom!

4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

Ko æe èisto izvaditi iz neèista? Niko.

5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

Izmjereni su dani njegovi, broj mjeseca njegovijeh u tebe je; postavio si mu meðu, preko koje ne može prijeæi.

6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

Odvrati se od njega da poèine dokle ne navrši kao nadnièar dan svoj.

7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

Jer za drvo ima nadanja, ako se posijeèe, da æe se još omladiti i da neæe biti bez izdanaka;

8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

Ako i ostari u zemlji korijen njegov i u prahu izumre panj njegov,

9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

Èim osjeti vodu, opet napupi i pusti grane kao prisad.

10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

A èovjek umire iznemogao; i kad izdahne èovjek, gdje je?

11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

Kao kad voda oteèe iz jezera i rijeka opadne i usahne,

12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

Tako èovjek kad legne, ne ustaje više; dokle je nebesa neæe se probuditi niti æe se prenuti oda sna svojega.

13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)

O da me hoæeš u grobu sakriti i skloniti me dokle ne utoli gnjev tvoj, i da mi daš rok kad æeš me se opomenuti! (Sheol h7585)

14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

Kad umre èovjek, hoæe li oživjeti? Sve dane vremena koje mi je odreðeno èekaæu dokle mi doðe promjena.

15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

Zazvaæeš, i ja æu ti se odazvati; djelo ruku svojih poželjeæeš.

16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

A sada brojiš korake moje, i ništa ne ostavljaš za grijeh moj.

17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

Zapeèaæeni su u tobocu moji prijestupi, i zavezuješ bezakonja moja.

18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

Zaista, kao što gora padne i raspadne se, i kao što se stijena odvali s mjesta svojega,

19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

I kao što voda spira kamenje i povodanj odnosi prah zemaljski, tako nadanje èovjeèije obraæaš u ništa.

20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

Nadvlaðuješ ga jednako, te odlazi, mijenjaš mu lice i otpuštaš ga.

21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

Ako sinovi njegovi budu u èasti, on ne zna; ako li u sramoti, on se ne brine.

22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

Samo tijelo njegovo dok je živ boluje, i duša njegova u njemu tuži.