Jobs 14
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
O homem nascido da mulher é curto de dias e farto de inquietação.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
Sae como a flor, e se corta; foge tambem como a sombra, e não permanece.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
E sobre este tal abres os teus olhos, e a mim me fazes entrar no juizo comtigo.
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Quem do immundo tirará o puro? Ninguem.
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
Visto que os seus dias estão determinados, comtigo está o numero dos seus dias; e tu lhe pozeste limites, e não passará além d'elles.
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
Desvia-te d'elle, para que tenha repouso, até que, como o jornaleiro, tenha contentamento no seu dia.
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
Porque ha esperança para a arvore que, se fôr cortada, ainda se renovará, e não cessarão os seus renovos
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
Se se envelhecer na terra a sua raiz, e morrer o seu tronco no pó,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
Ao cheiro das aguas brotará, e dará ramos para a planta.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
Porém, morrendo o homem, está abatido: e dando o homem o espirito, então onde está?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
Como as aguas se retiram do mar, e o rio se esgota, e fica secco,
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
Assim o homem se deita, e não se levanta: até que não haja mais céus não acordarão nem se erguerão de seu somno.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
Oxalá me escondesses na sepultura, e me occultasses até que a tua ira se desviasse: e me pozesses um limite, e te lembrasses de mim! (Sheol h7585)
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
Morrendo o homem, porventura tornará a viver? todos os dias de meu combate esperaria, até que viesse a minha mudança?
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
Chama-me, e eu te responderei, e affeiçoa-te á obra de tuas mãos.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
Pois agora contas os meus passos: porventura não vigias sobre o meu peccado?
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
A minha transgressão está sellada n'um sacco, e amontoas as minhas iniquidades.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
E, na verdade, caindo a montanha, desfaz-se: e a rocha se remove do seu logar.
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
As aguas gastam as pedras, as cheias afogam o pó da terra: e tu fazes perecer a esperança do homem.
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
Tu para sempre prevaleces contra elle, e elle passa; tu, mudando o seu rosto, o despedes.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
Os seus filhos estão em honra, sem que elle o saiba: ou ficam minguados sem que elle o perceba:
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
Mas a sua carne n'elle tem dôres: e a sua alma n'elle lamenta.
