< Jobs 14 >
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
« L'homme, qui est né d'une femme, est de peu de jours, et pleine d'ennuis.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
Il croît comme une fleur, et on le coupe. Il fuit aussi comme une ombre, et ne continue pas.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
Ouvrez-vous les yeux sur une telle personne, et m'amener en jugement avec vous?
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Qui peut faire sortir un objet pur d'un objet impur? Pas un seul.
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
Voyant que ses jours sont déterminés, le nombre de ses mois est avec vous, et vous avez nommé ses limites qu'il ne peut pas dépasser.
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
Détournez les yeux de lui, pour qu'il se repose, jusqu'à ce qu'il accomplisse, comme un mercenaire, sa journée.
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
« Car il y a de l'espoir pour un arbre si on le coupe, qu'il germera à nouveau, que sa tendre branche ne cessera pas.
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
Mais sa racine vieillit dans la terre, et son stock meurt dans le sol,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
pourtant, grâce à l'odeur de l'eau, il bourgeonnera, et faire pousser des rameaux comme une plante.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
Mais l'homme meurt, il est abattu. Oui, l'homme abandonne l'esprit, et où est-il?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
Comme les eaux s'éloignent de la mer, et la rivière se vide et s'assèche,
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
Alors l'homme se couche et ne se relève pas. Jusqu'à ce que les cieux ne soient plus, ils ne se réveilleront pas, ni être tirés de leur sommeil.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol )
« Oh! si tu me cachais dans le séjour des morts, que tu me garderais secret jusqu'à ce que ta colère soit passée, que vous me désigniez un moment précis et que vous vous souveniez de moi! (Sheol )
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
Si un homme meurt, vivra-t-il de nouveau? J'attendrais tous les jours de ma guerre, jusqu'à ce que je sois libéré.
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
Vous appeliez, et je vous répondais. Vous auriez un désir pour le travail de vos mains.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
Mais maintenant, tu comptes mes pas. Ne veillez-vous pas sur mon péché?
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
Ma désobéissance est enfermée dans un sac. Vous fixez mon iniquité.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
« Mais la montagne qui s'écroule n'aboutit à rien. La pierre est retirée de sa place.
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
Les eaux usent les pierres. Ses torrents emportent la poussière de la terre. Donc vous détruisez l'espoir de l'homme.
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
Vous l'emportez à jamais sur lui, et il s'en va. Vous changez son visage, et le renvoyez.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
Ses fils viennent à l'honneur, et il ne le sait pas. Ils sont rabaissés, mais il ne le perçoit pas d'eux.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
Mais sa chair, sur lui, souffre, et son âme en lui se lamente. »