Jobs 14
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
“We humans are very frail. We live only a short time, and we experience a lot of trouble.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
We disappear quickly, like flowers that grow from the ground quickly and then wither and die [SIM]. We are like shadows that disappear [when the sun stops shining].
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
[Yahweh, ] why do you keep watching me [to see if I am doing something that is wrong] [RHQ]? Are you wanting to take me to court to judge me?
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
People are sinners from the time when they are born; who can cause them to be sinless? No one [RHQ]!
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
You have decided how long our lives will be. You have decided how many months we will live, and we cannot live more months than the (limit/number of months) that you have decided.
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
So please stop examining us, and allow us to be alone, until/while we finish our time [here on earth], like a man finishes his work [at the end of the day].
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
If someone cuts a tree down, we hope that it will sprout again and grow new branches.
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
Its roots in the ground may be very old, and its stump may decay,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
but if some water falls on it, it may bud/sprout and send up shoots like a young plant.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
But when we people lose all our strength and die, we stop breathing and then we are gone [forever].
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
Just like water evaporates from the ocean, or like a riverbed dries up,
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
people [lie down and die and] do not get up again. Until the heavens disappear, people who die [EUP] do not wake up, and no one can wake them up.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
[“Yahweh, ] I wish that you would put me safely in the place of the dead and forget about me until you are no longer angry with me. I wish that you would decide how much time I would spend there, and then remember [that] I [am there]. (Sheol h7585)
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
When we humans die, we will certainly not live again [RHQ]. If [I knew that] we would live again, I would wait patiently, and I would wait for you to release me [from my sufferings].
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
You would call me, and I would answer. You would be eager to see me, one of the creatures that you had made.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
You would take care of [MET] me, instead of watching me to see if I would sin.
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
[It is as though the record of] my sins would be sealed in a small bag, and you would cover them up.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
“But, just like mountains crumble and rocks fall down from a cliff,
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
and just like water slowly wears away the stones, and just like floods wash away soil, [you eventually destroy us]; you do not allow us to continue to (hope/confidently expect) [that we will keep on living].
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
You always defeat us, and then we die [EUP]. You cause our faces to look ugly after we die, and you send us away.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
[When we die] we do not know if our sons will grow up and [do things that will cause them to] be honored. And if they become disgraced, we do not see that, [either].
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
We will feel our own pains; we will not feel anything else; we will be sorry for ourselves, not for anyone else.”
