Jobs 14
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
“Man, born of woman! Of few days, and full of trouble!
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
As a flower he has gone forth, and is cut off, And he flees as a shadow and does not stand.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
Also—on this You have opened Your eyes, and bring me into judgment with You.
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Who gives a clean thing out of an unclean? Not one.
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
If his days are determined, The number of his months [are] with You, You have made his limit, And he does not pass over;
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
Look away from off him that he may cease, Until he enjoy as a hired worker his day.
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
For there is hope for a tree, if it is cut down, That it changes again, That its tender branch does not cease.
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
If its root becomes old in the earth, And its stem dies in the dust,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
From the fragrance of water it flourishes, And has made a crop as a plant.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
And a man dies, and becomes weak, And man expires, and where [is] he?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
Waters have gone away from a sea, And a river becomes waste and dry.
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
And man has lain down, and does not rise, Until the wearing out of the heavens they do not awaken, Nor are roused from their sleep.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
O that You would conceal me in Sheol, Hide me until the turning of Your anger, Set a limit for me, and remember me. (Sheol h7585)
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
If a man dies—does he revive? All [the] days of my warfare I wait, until my change comes.
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
You call, and I answer You; To the work of Your hands You have desire.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
But now, You number my steps, You do not watch over my sin.
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
My transgression [is] sealed up in a bag, and You sew up my iniquity.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
And yet, a falling mountain wastes away, and a rock is removed from its place.
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
Waters have worn away stones, Their outpourings wash away the dust of earth, And You have destroyed the hope of man.
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
You prevail [over] him forever, and he goes, He is changing his countenance, And You send him away.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
His sons are honored, and he does not know; And they are little, and he does not attend to them.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
Only—his flesh is pained for him, And his soul mourns for him.”
