Jobs 14
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
Man born of a woman is short of days, and sated with harrowing trouble.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
Like a flower he cometh forth, and is cut down: and he fleeth like a shadow, and remaineth not.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
And yet on such a one dost thou open thy eyes, and me thou bringest into judgment with thee?
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Who can make a clean thing out of an unclean? not one [thing].
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
Seeing that his days are determined, the number of his months are [fixed] with thee, that thou hast set his bounds which he cannot pass:
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
Turn thyself from him that he may recover from his pain, and be able to enjoy like a hired laborer his day.
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
For there is hope for the tree: if it be cut down, it may still sprout again, while its young shoot will not cease.
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
If even its root become old in the earth, and its stock die in the dust:
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
Yet through the scent of water will it flourish [again], and produce boughs as though It were newly planted.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
But man dieth, and lieth powerless: yea, the son of earth departeth—and where is he?
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
The waters run off from the sea, and the river faileth and drieth up:
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
So doth man lie down, and riseth not: till the heavens be no more, they will not awake, and will not be roused out of their sleep.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
Oh who would grant that thou mightest hide me in the nether world, that thou mightest conceal me, until thy wrath be appeased, that thou mightest set for me a fixed time, and remember me then! (Sheol h7585)
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
Or, when a man dieth, will he live again? all the days of my time of service would I then wait, till [the hour of] my release were come.
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
Do thou call, and I will truly answer thee: have a desire for the work of thy hands.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
Yet now thou numberest my steps: and thou waitest not with [the punishment of] my sin.
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
Sealed up in a bag is my transgression, and thou yet addest to my iniquity.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
But truly a falling mountain will crumble, and [even] a rock is moved out of its place.
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
The water weareth out stones; thou sweepest away their fragments [like] the dust of the earth: and so thou destroyest the hope of man.
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
Thou assailest him with might without ceasing, till he passeth away: thou changest his countenance, and sendest him off.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
His children acquire honor, but he knoweth it not: and they are esteemed little, but he perceiveth nothing of them.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
But his body. on him, feeleth pain, and his soul will mourn for him.
