Jobs 14
1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
Huta kah a sak hlang he a khohnin toi tih khoponah khaw hah.
2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
Rhaipai bangla phuelh tih a oh uh. Khokhawn bangla yong tih pai voel pawh.
3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
Te soah ngawn tah na mik tueng tih kai he na taengkah laitloeknah dongla na khuen.
4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
Rhalawt lamloh a cuem la aka khueh te unim? Pakhat pataeng om pawh.
5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
A khohnin neh a hla taenah khaw namah taengah hangdang. A oltlueh te a oltlueh bangla na saii tih poe thai pawh.
6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
Anih lamloh vawl mangthong lamtah amah hnin at kutloh bangla a ngaingaih hil toeng saeh.
7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
Thing ham tah a vung akhaw ngaiuepnah om pueng. Te dongah koep mikhing vetih a dawn khaw ngoeng mahpawh.
8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
Diklai khuiah a yung patong mai tih laipi khuiah a ngo duek cakhaw,
9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
tui bo ah duei vetih thinghloe bangla a pae cawn ni.
10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
Tedae hlang tah duek tih rhaa uh coeng. Hlang he a pal phoeiah tah melam a om.
11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
Tuitunli lamkah tui khaw khawk dae tuiva loh a khah vaengah tah kak.
12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
Hlang khaw yalh tih thoo voel pawh. Vaan a om pawt due khaw haenghang pawh. Amih te ih kung lamloh haenghang uh mahpawh.
13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
Unim saelkhui ah a paek lah ve? Kai he nan khoem lah vetih na thintoek a mael duela kai nan thuh lah mako. Kai hamla oltlueh na khueh vetih kai nan poek mako. (Sheol h7585)
14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
Hlang he duek koinih hing venim? Kamah kah caempuei hnin boeih he ka thovaelnah a pawk hil ka lamtawn bitni.
15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
Nan khue vaengah kai loh nang te ka doo bitni. Na kut dongkah bibi dongah na moo bitni.
16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
Ka khokan he na tae pawn vetih ka tholhnah khaw na dawn mahpawh.
17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
Ka boekoek hnocun khuiah catui a hnah thil tih kai kathaesainah na dah thil bitni.
18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
Tedae Tlang khaw cungku tih moelh. Lungpang pataeng a hmuen lamloh thoeih.
19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
Lungto khaw tui loh a hoh tih a kongnawt loh diklai laipi a yo. Te dongah hlanghing kah ngaiuepnah na pal sak.
20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
Anih te a yoeyah la na khulae tih a hmai a tal la a van daengah anih te na tueih.
21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
A ca rhoek a thangpom uh dae a ming moenih. Muei uh cakhaw amih a yakming moenih.
22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
Tedae a pumsa tah a taengah tih thak a khoeih tih a hinglu khaw amah hamla nguekcoi,” a ti.
