Jobs 13
1 Se, alt sammen har mitt øie sett, mitt øre hørt og merket sig.
Lo, all — hath mine eye seen, Heard hath mine ear, and it attendeth to it.
2 Det I vet, vet også jeg; jeg står ikke tilbake for eder.
According to your knowledge I have known — also I. I am not fallen more than you.
3 Men jeg vil tale til den Allmektige, og jeg har lyst til å rettferdiggjøre mig for Gud.
Yet I for the Mighty One do speak, And to argue for God I delight.
4 Men I spinner løgn sammen, I er alle dårlige læger.
And yet, ye [are] forgers of falsehood, Physicians of nought — all of you,
5 Gid I vilde tie stille! Det skulde bli regnet eder til visdom.
O that ye would keep perfectly silent, And it would be to you for wisdom.
6 Hør nu på min tilrettevisning og merk på refselsene fra mine leber!
Hear, I pray you, my argument, And to the pleadings of my lips attend,
7 Vil I tale urett til forsvar for Gud, og vil I til hans forsvar tale svik?
For God do ye speak perverseness? And for Him do ye speak deceit?
8 Vil I ta hans parti, eller vil I være sakførere for Gud?
His face do ye accept, if for God ye strive?
9 Vil det gå eder godt når han ransaker eder, eller vil I narre ham, som en narrer et menneske?
Is [it] good that He doth search you, If, as one mocketh at a man, ye mock at Him?
10 Han vil tukte eder, om I i lønndom tar parti for ham.
He doth surely reprove you, if in secret ye accept faces.
11 Vil ikke hans høihet forferde eder, og redselen for ham falle over eder?
Doth not His excellency terrify you? And His dread fall upon you?
12 Eders tankesprog er askesprog; eders skanser blir til skanser av ler.
Your remembrances [are] similes of ashes, For high places of clay your heights.
13 Ti, la mig være, så jeg kan tale, så får det komme over mig hvad det vil!
Keep silent from me, and I speak, And pass over me doth what?
14 Hvorfor skulde jeg bære mitt kjøtt mellem mine tenner? Jeg vil legge mitt liv i min hånd.
Wherefore do I take my flesh in my teeth? And my soul put in my hand?
15 Se, han vil drepe mig - jeg venter på ham; jeg vil bare rettferdiggjøre mine veier for hans åsyn.
Lo, He doth slay me — I wait not! Only, my ways unto His face I argue.
16 Også det skal bli mig til frelse; for ingen gudløs kommer for hans åsyn.
Also — He [is] to me for salvation, For the profane cometh not before Him.
17 Hør da nøie på mitt ord og la min forklaring trenge inn i eders ører!
Hear ye diligently my word, And my declaration with your ears.
18 Se, jeg har saken i orden; jeg vet jeg skal få rett.
Lo, I pray you, I have set in order the cause, I have known that I am righteous.
19 Hvem er den som vil gå i rette med mig? Ja, da vil jeg tie og opgi ånden.
Who [is] he that doth strive with me? For now I keep silent and gasp.
20 Bare to ting må du ikke gjøre mot mig, da skal jeg ikke skjule mig for ditt åsyn:
Only two things, O God, do with me: Then from Thy face I am not hidden.
21 Ta din hånd bort fra mig, og la ikke dine redsler forferde mig!
Thy hand put far off from me, And Thy terror let not terrify me.
22 Så kall da, og jeg skal svare; eller la mig tale, og svar du mig!
And call Thou, and I — I answer, Or — I speak, and answer Thou me.
23 Hvor mange misgjerninger og synder har jeg? La mig få vite min brøde og min synd!
How many iniquities and sins have I? My transgression and my sin let me know.
24 Hvorfor skjuler du ditt åsyn og holder mig for din fiende?
Why dost Thou hide Thy face? And reckonest me for an enemy to Thee?
25 Vil du skremme et bortblåst blad og forfølge det tørre strå? -
A leaf driven away dost Thou terrify? And the dry stubble dost Thou pursue?
26 siden du idømmer mig så hårde lidelser og lar mig arve min ungdoms misgjerninger
For Thou writest against me bitter things, And causest me to possess iniquities of my youth:
27 og setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier og drar en ring om mine fotsåler,
And puttest in the stocks my feet, And observest all my paths, On the roots of my feet Thou settest a print,
28 og dette gjør du mot en som tæres bort som makk-ett tre, som et klædebon møllet har ett.
And he, as a rotten thing, weareth away, As a garment hath a moth consumed him.
