Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
Minha alma está cansada de minha vida. Darei liberdade à minha queixa sobre mim; falarei com amargura de minha alma.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
Direi a Deus: Não me condenes; faz-me saber por que brigas comigo.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
[Parece] -te bem que [me] oprimas, que rejeites o trabalho de tuas mãos, e favoreças o conselho dos perversos?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Tens tu olhos de carne? Vês tu como o ser humano vê?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
São teus dias como os dias do ser humano, ou teus anos como os anos do homem,
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
Para que investigues minha perversidade, e pesquises meu pecado?
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
Tu sabes que eu não sou mau; todavia ninguém há que [me] livre de tua mão.
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Tuas mãos me fizeram e me formaram por completo; porém agora tu me destróis.
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Por favor, lembra-te que me preparaste como o barro; e me farás voltar ao pó da terra.
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Por acaso não me derramaste como o leite, e como o queijo me coalhaste?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
De pele e carne tu me vestiste; e de ossos e nervos tu me teceste.
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Vida e misericórdia me concedeste, e teu cuidado guardou meu espírito.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
Porém estas coisas escondeste em teu coração; eu sei que isto esteve contigo:
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
Se eu pecar, tu me observarás, e não absolverás minha culpa.
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
Se eu for perverso, ai de mim! Mesmo se eu for justo, não levantarei minha cabeça; estou farto de desonra, e de ver minha aflição.
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
Se [minha cabeça] se exaltar, tu me caças como um leão feroz, e voltas a fazer em coisas extraordinárias contra mim.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
Renovas tuas testemunhas contra mim, e multiplicas tua ira sobre mim; combates vêm sucessivamente contra mim.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Por que me tiraste da madre? [Bom seria] se eu não tivesse respirado, e nenhum olho me visse!
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
Teria sido como se nunca tivesse existido, e desde o ventre [materno] seria levado à sepultura.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Por acaso não são poucos os meus dias? Cessa [pois] e deixa-me, para que eu tenha um pouco de alívio,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
Antes que eu me vá para não voltar, à terra da escuridão e da sombra de morte;
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
Terra escura ao extremo, tenebrosa, sombra de morte, sem ordem alguma, onde a luz é como a escuridão.
