Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
Tædet animam meam vitæ meæ, dimittam adversum me eloquium meum, loquar in amaritudine animæ meæ.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
Dicam Deo: Noli me condemnare: indica mihi cur me ita iudices.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Numquid bonum tibi videtur, si calumnieris me, et opprimas me opus manuum tuarum, et consilium impiorum adiuves?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Numquid oculi carnei tibi sunt: aut sicut videt homo, et tu videbis?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Numquid sicut dies hominis dies tui, et anni tui sicut humana sunt tempora,
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
Ut quæras iniquitatem meam, et peccatum meum scruteris?
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
Et scias quia nihil impium fecerim, cum sit nemo qui de manu tua possit eruere.
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Manus tuæ fecerunt me, et plasmaverunt me totum in circuitu: et sic repente præcipitas me?
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Memento quæso quod sicut lutum feceris me, et in pulverem reduces me.
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Nonne sicut lac mulsisti me, et sicut caseum me coagulasti?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
Pelle et carnibus vestisti me: ossibus et nervis compegisti me.
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Vitam et misericordiam tribuisti mihi, et visitatio tua custodivit spiritum meum.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
Licet hæc celes in corde tuo, tamen scio quia universorum memineris.
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
Si peccavi, et ad horam pepercisti mihi: cur ab iniquitate mea mundum me esse non pateris?
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
Et si impius fuero, væ mihi est: et si iustus, non levabo caput, saturatus afflictione et miseria.
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
Et propter superbiam quasi leænam capies me, reversusque mirabiliter me crucias.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
Instauras testes tuos contra me, et multiplicas iram tuam adversum me, et pœnæ militant in me.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Quare de vulva eduxisti me? qui utinam consumptus essem ne oculus me videret.
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
Fuissem quasi non essem, de utero translatus ad tumulum.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Numquid non paucitas dierum meorum finietur brevi? dimitte ergo me, ut plangam paululum dolorem meum:
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
Antequam vadam et non revertar, ad terram tenebrosam, et opertam mortis caligine:
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
Terram miseriæ et tenebrarum, ubi umbra mortis, et nullus ordo, sed sempiternus horror inhabitat.
