Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
Stanco io sono della mia vita! Darò libero sfogo al mio lamento, parlerò nell'amarezza del mio cuore.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
Dirò a Dio: Non condannarmi! Fammi sapere perché mi sei avversario.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
E' forse bene per te opprimermi, disprezzare l'opera delle tue mani e favorire i progetti dei malvagi?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Hai tu forse occhi di carne o anche tu vedi come l'uomo?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Sono forse i tuoi giorni come i giorni di un uomo, i tuoi anni come i giorni di un mortale,
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
perché tu debba scrutare la mia colpa e frugare il mio peccato,
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
pur sapendo ch'io non sono colpevole e che nessuno mi può liberare dalla tua mano?
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Le tue mani mi hanno plasmato e mi hanno fatto integro in ogni parte; vorresti ora distruggermi?
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Ricordati che come argilla mi hai plasmato e in polvere mi farai tornare.
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Non m'hai colato forse come latte e fatto accagliare come cacio?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
Di pelle e di carne mi hai rivestito, d'ossa e di nervi mi hai intessuto.
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Vita e benevolenza tu mi hai concesso e la tua premura ha custodito il mio spirito.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
Eppure, questo nascondevi nel cuore, so che questo avevi nel pensiero!
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
Tu mi sorvegli, se pecco, e non mi lasci impunito per la mia colpa.
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
Se sono colpevole, guai a me! Se giusto, non oso sollevare la testa, sazio d'ignominia, come sono, ed ebbro di miseria.
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
Se la sollevo, tu come un leopardo mi dai la caccia e torni a compiere prodigi contro di me,
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
su di me rinnovi i tuoi attacchi, contro di me aumenti la tua ira e truppe sempre fresche mi assalgono.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Perché tu mi hai tratto dal seno materno? Fossi morto e nessun occhio m'avesse mai visto!
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
Sarei come se non fossi mai esistito; dal ventre sarei stato portato alla tomba!
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
E non son poca cosa i giorni della mia vita? Lasciami, sì ch'io possa respirare un poco
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
prima che me ne vada, senza ritornare, verso la terra delle tenebre e dell'ombra di morte,
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
terra di caligine e di disordine, dove la luce è come le tenebre.
