Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
My soul hath been weary of my life, I leave off my talking to myself, I speak in the bitterness of my soul.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
I say unto God, 'Do not condemn me, Let me know why Thou dost strive [with] me.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Is it good for Thee that Thou dost oppress? That Thou despisest the labour of Thy hands, And on the counsel of the wicked hast shone?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Eyes of flesh hast Thou? As man seeth — seest Thou?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
As the days of man [are] Thy days? Thy years as the days of a man?
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
That Thou inquirest for mine iniquity, And for my sin seekest?
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
For Thou knowest that I am not wicked, And there is no deliverer from Thy hand.
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Thy hands have taken pains about me, And they make me together round about, And Thou swallowest me up!
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Remember, I pray Thee, That as clay Thou hast made me, And unto dust Thou dost bring me back.
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Dost Thou not as milk pour me out? And as cheese curdle me?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
Skin and flesh Thou dost put on me, And with bones and sinews dost fence me.
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Life and kindness Thou hast done with me. And Thy inspection hath preserved my spirit.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
And these Thou hast laid up in Thy heart, I have known that this [is] with Thee.
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
If I sinned, then Thou hast observed me, And from mine iniquity dost not acquit me,
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
If I have done wickedly — woe to me, And righteously — I lift not up my head, Full of shame — then see my affliction,
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
And it riseth — as a lion Thou huntest me. And Thou turnest back — Thou shewest Thyself wonderful in me.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
Thou renewest Thy witnesses against me, And dost multiply Thine anger with me, Changes and warfare [are] with me.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
And why from the womb Hast Thou brought me forth? I expire, and the eye doth not see me.
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
As I had not been, I am, From the belly to the grave I am brought,
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Are not my days few? Cease then, and put from me, And I brighten up a little,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
Before I go, and return not, Unto a land of darkness and death-shade,
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
A land of obscurity as thick darkness, Death-shade — and no order, And the shining [is] as thick darkness.'
