Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
My soul is weary of my life; I will leave my complaint upon myself; I will speak in the bitterness of my soul.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
I will say to God, Do not condemn me; show me why thou contendest with me.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
[Is it] good to thee that thou shouldst oppress, that thou shouldst despise the work of thy hands, and shine upon the counsel of the wicked?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Hast thou eyes of flesh? or seest thou as man seeth?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
[Are] thy days as the days of man? [are] thy years as man's days,
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
That thou inquirest after my iniquity, and searchest after my sin?
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
Thou knowest that I am not wicked; and [there is] none that can deliver out of thy hand.
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Thy hands have made me and fashioned me in all my parts; yet thou dost destroy me.
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Remember, I beseech thee, that thou hast made me as the clay; and wilt thou bring me into dust again?
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Hast thou not poured me out as milk, and curdled me like cheese?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
Thou hast clothed me with skin and flesh, and hast fenced me with bones and sinews.
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Thou hast granted me life and favor, and thy visitation hath preserved my spirit.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
And these [things] hast thou hid in thy heart: I know that this [is] with thee.
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
If I sin, then thou markest me, and thou wilt not acquit me from my iniquity.
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
If I be wicked, woe to me; and [if] I be righteous, [yet] will I not lift up my head. [I am] full of confusion; therefore see thou my affliction;
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
For it increaseth. Thou huntest me as a fierce lion: and again thou showest thyself wonderful upon me.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
Thou renewest thy witnesses against me, and increasest thy indignation upon me; changes and war [are] against me.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Why then hast thou brought me forth from the womb? O that I had expired, and no eye had seen me!
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
I should have been as though I had not been; I should have been carried from the womb to the grave.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
[Are] not my days few? cease [then], [and] let me alone, that I may take comfort a little,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
Before I go [whence] I shall not return, [even] to the land of darkness, and the shades of death;
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
A land of darkness, as darkness [itself]; [and] of the shades of death, without any order, and [where] the light [is] as darkness.
