Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
I am weary of my life; I will let loose within me my complaint; I will speak in the bitterness of my soul.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
I will say unto God, Do not condemn me! Show me wherefore thou contendest with me!
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Is it a pleasure to thee to oppress, And to despise the work of thy hands, And to shine upon the plans of the wicked?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Hast thou eyes of flesh, Or seest thou as man seeth?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Are thy days as the days of a man, Are thy years as the days of a mortal,
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
That thou seekest after my iniquity, And searchest after my sin,
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
Though thou knowest that I am not guilty, And that none can deliver from thy hand?
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Have thy hands completely fashioned and made me In every part, that thou mightst destroy me?
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
O remember that thou hast moulded me as clay! And wilt thou bring me again to dust?
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Thou didst pour me out as milk, And curdle me as cheese;
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
With skin and flesh didst thou clothe me, And strengthen me with bones and sinews;
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Thou didst grant me life and favor, And thy protection preserved my breath:
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
Yet these things thou didst lay up in thy heart! I know that this was in thy mind.
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
If I sin, then thou markest me, And wilt not acquit me of mine iniquity.
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
If I am wicked, —then woe unto me! Yet if righteous, I dare not lift up my head; I am full of confusion, beholding my affliction.
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
If I lift it up, like a lion thou huntest me, And again showest thyself terrible unto me.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
Thou renewest thy witnesses against me, And increasest thine anger toward me; New hosts continually rise up against me.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Why then didst thou bring me forth from the womb? I should have perished, and no eye had seen me;
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
I should be as though I had not been; I should have been borne from the womb to the grave.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Are not my days few? O spare then, And let me alone, that I may be at ease a little while,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
Before I go— whence I shall not return—To the land of darkness and death-shade,
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
The land of darkness like the blackness of death-shade, Where is no order, and where the light is as darkness.
