Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
My soul is disgusted with my life; I will give free vent to my complaint over myself; I will speak in the bitterness of my soul.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
I will say unto God, Do not condemn me; let me know for what cause thou contendest against me.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Is it well for thee that thou shouldst oppress, that thou shouldst reject the labor of thy hands, and shed light upon the counsel of the wicked?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Hast thou eyes of flesh? or wilt thou see as a mortal seeth?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Are thy days as the days of a mortal, or are thy years as the days of a man,
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
That thou inquirest after my iniquity, and searchest after my sin?
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
Still it is within thy knowledge that I am not wicked, and there is none that can deliver me out of thy hand.
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Thy hands have carefully fashioned me and made me; every thing is in harmony all round about; and yet thou dost destroy me!
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Remember, I beseech thee, that as though I were clay hast thou made me; and wilt thou cause me to return again unto the dust?
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Behold, like milk didst thou pour me out, and like cheese didst thou curdle me.
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
With skin and flesh didst thou clothe me, and with bones and sinews didst thou cover me.
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Life and kindness didst thou grant me, and thy providence watched over my spirit.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
And yet these things hadst thou treasured up in thy heart: I know that this was [resolved] within thee.
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
If I have sinned, then dost thou watch me, and from my iniquity thou wilt not declare me guiltless.
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
If I be wicked, woe unto me: and if I be righteous, I can still not lift up my head; I am sated with disgrace, and ever seeing my affliction;
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
And it constantly increaseth; like a fierce lion dost thou hunt for me; and again thou showest thyself continually wonderful on me;
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
Thou ever renewest thy witnesses against me, and causest thy indignation to grow strong against me; changes and multitudes [of sufferings] are around me.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Wherefore then didst thou bring me forth out of the womb? Oh that I had perished, and that no eye had seen me!
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
That I were as though I had not been, —had been borne from the womb to the grave.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Lo! my days are but few: cease, then, withdraw from me [thy hand], that I may recover my cheerfulness a little.
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
Before I go, and return not, to the land of darkness and the shadow of death,
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
A land of utter gloom, as of the darkness of the shadow of death, without any order, and the light of which is like utter gloom.
