Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
My soul is weary of my life; I will leave my complaint upon myself; I will speak in the bitterness of my soul.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
I will say unto God, Do not condemn me; show me wherefore you contend with me.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Is it good unto you that you should oppress, that you should despise the work of your hands, and shine upon the counsel of the wicked?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Have you eyes of flesh? or see you as man sees?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Are your days as the days of man? are your years as man's days,
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
That you enquire after mine iniquity, and search after my sin?
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
You know that I am not wicked; and there is none that can deliver out of your hand.
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
your hands have made me and fashioned me together round about; yet you do destroy me.
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Remember, I plead to you, that you have made me as the clay; and will you bring me into dust again?
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Have you not poured me out as milk, and curdled me like cheese?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
You have clothed me with skin and flesh, and have fenced me with bones and sinews.
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
You have granted me life and favour, and your visitation has preserved my spirit.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
And these things have you hid in your heart: I know that this is with you.
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
If I sin, then you mark me, and you will not acquit me from mine iniquity.
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
If I be wicked, woe unto me; and if I be righteous, yet will I not lift up my head. I am full of confusion; therefore see you mine affliction;
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
For it increases. You hunt me as a fierce lion: and again you show yourself marvellous upon me.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
You renew your witnesses against me, and increase your indignation upon me; changes and war are against me.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Wherefore then have you brought me forth out of the womb? Oh that I had given up the spirit, and no eye had seen me!
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
I should have been as though I had not been; I should have been carried from the womb to the grave.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Are not my days few? cease then, and let me alone, that I may take comfort a little,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
Before I go whence I shall not return, even to the land of darkness and the shadow of death;
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
A land of darkness, as darkness itself; and of the shadow of death, without any order, and where the light is as darkness.
