Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
My soul is weary of my life. I will release my words against myself. I will speak in the bitterness of my soul.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
I will say to God: Do not be willing to condemn me. Reveal to me why you judge me this way.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Does it seem good to you, if you find fault with me and oppress me, the work of your own hands, and assist the counsel of the impious?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Do you have bodily eyes? Or, just as man sees, will you see?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Are your days just like the days of man, and are your years as the times of humans,
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
so that you would inquire about my iniquity and examine my sin?
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
And you know that I have done nothing impious, yet there is no one who can deliver from your hand.
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Your hands have made me and formed me all around, and, in this way, do you suddenly throw me away?
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Remember, I ask you, that you have fashioned me like clay, and you will reduce me to dust.
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Have you not extracted me like milk and curdled me like cheese?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
You have clothed me with skin and flesh. You have put me together with bones and nerves.
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
You have assigned to me life and mercy, and your visitation has preserved my spirit.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
Though you may conceal this in your heart, yet I know that you remember everything.
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
If I have sinned, and you have spared me for an hour, why do you not endure me to be clean from my iniquity?
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
And if I should be impious, woe to me, and if I should be just, I will not lift up my head, being drenched with affliction and misery.
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
And because of pride, you will seize me like a lioness, and having returned, you torment me to an extraordinary degree.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
You renew your testimony against me, and you multiply your wrath against me, and these punishments make war within me.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Why did you lead me out of the womb? If only I had been consumed, so that no eye would ever see me!
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
I should have been as if I had not been: transferred from the womb to the tomb.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Will not my few days be completed soon? Release me, therefore, so that I may lament my sorrows a little,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
before I depart and return no more to a land that is dark and covered with the fog of death,
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
a land of misery and darkness, where the shadow of death, and nothing else but everlasting horror, dwells.
