Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
“I loathe my own life; I will express my complaint and speak in the bitterness of my soul.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
I will say to God: Do not condemn me! Let me know why You prosecute me.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Does it please You to oppress me, to reject the work of Your hands and favor the schemes of the wicked?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Do You have eyes of flesh? Do You see as man sees?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Are Your days like those of a mortal, or Your years like those of a man,
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
that You should seek my iniquity and search out my sin—
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
though You know that I am not guilty, and there is no deliverance from Your hand?
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Your hands shaped me and altogether formed me. Would You now turn and destroy me?
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Please remember that You molded me like clay. Would You now return me to dust?
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Did You not pour me out like milk, and curdle me like cheese?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
You clothed me with skin and flesh, and knit me together with bones and sinews.
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
You have granted me life and loving devotion, and Your care has preserved my spirit.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
Yet You concealed these things in Your heart, and I know that this was in Your mind:
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
If I sinned, You would take note, and would not acquit me of my iniquity.
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
If I am guilty, woe to me! And even if I am righteous, I cannot lift my head. I am full of shame and aware of my affliction.
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
Should I hold my head high, You would hunt me like a lion, and again display Your power against me.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
You produce new witnesses against me and multiply Your anger toward me. Hardships assault me in wave after wave.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Why then did You bring me from the womb? Oh, that I had died, and no eye had seen me!
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
If only I had never come to be, but had been carried from the womb to the grave.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Are my days not few? Withdraw from me, that I may have a little comfort,
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
before I go—never to return— to a land of darkness and gloom,
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
to a land of utter darkness, of deep shadow and disorder, where even the light is like darkness.”
