Jobs 10
1 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
Ka hingnah soah ka hinglu loh a ko-oek coeng. Ka kohuetnah he kamah taengah ka sah tih ka hinglu a khahing hil ka thui.
2 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
Pathen taengah, “Kai m'boe sak boeh, balae tih kai nan ho, kai m'ming sak.
3 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
Na kut thaphu na hnawt vaengah halang kah cilsuep dongah na sae tih na hnaemtaek te nang ham then a?
4 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
Hlanghing he na sawt tih na hmuh bangla nang taengah pumsa mik om a?
5 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
Na khohnin he hlanghing khohnin bangla, na kum khaw hlang khohnin bangla om a?
6 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
Te dongah kai kathaesainah te na tlap tih ka tholhnah hnukah nan toem.
7 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
Ka boe pawt tih na kut lamloh a huul thai pawt te na mingnah dongah om pataeng.
8 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
Na kut loh kai n'noih pai tih thikat la kai n'saii akhaw kai nan dolh pawn ni.
9 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
Amlai bangla kai nan saii tih laipi la kai nan mael sak te poek mai lah.
10 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
Suktui bangla kai nan sui tih sukkhal bangla kai nan khal sak moenih a?
11 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
Kai he ka vin ka saa neh nan dah tih ka rhuh neh tharhui neh nan cun.
12 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
Hingnah neh sitlohnah te kai taengah nan khueh tih ka mueihla loh na ngoldoelh a ngaithuen.
13 Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
Tedae na thinko ah na khoem he na khuiah tila ka ming.
14 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
Ka tholh sitoe cakhaw kai nan ngaithuen dongah kai kathaesainah lamloh kai nan hmil moenih.
15 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
Ya-oe kai he ka boe akhaw, ka tang akhaw ka lu ka dangrhoek moenih. Yah ka hah tih ka phacip phabaem loh n'yan.
16 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
Sathuengca bangla a phul atah kai nan mae tih kai taengah khobaerhambae la na mael.
17 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
Na laipai neh kai hmai ah nan tlaih tih kai taengah na konoinah na hong. Thovaelnah neh caempuei la kai taengah na pai.
18 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
Balae tih bung khui lamloh loh kai nan poh. Ka pal palueng vetih mik loh kai m'hmu pawt mako.
19 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
A om khaw a om pawt bangla bungko lamloh phuel la n'khuen.
20 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
Ka khohnin he bawn tih a muei la a muei moenih a? Kai lamkah he na dueh na dueh vetih ka ngaidip laem mako.
21 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
Ka caeh hlan vaengah hmaisuep khohmuen neh dueknah hlipkhup la ka mael pawt mako.
22 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
khoyinnah kho tah dueknah hlipkhup a hmuep bangla om tih cikngae pawh. Te dongah a hmuep la sae,’ ka ti ni,” a ti.
