Jeremias 6
1 Flytt bort, I Benjamins barn, ut av Jerusalem, og støt i basun i Tekoa og reis op et tegn over Bet-Hakkerem! For ulykke truer fra nord med stor ødeleggelse.
“ʻAe fānau ʻa Penisimani mou fakataha ʻakimoutolu pea hola atu mei Selūsalema, pea ifi ʻae meʻalea ʻi Tikoa, pea fokotuʻu ʻae fakaʻilonga afi ʻi Pete-Hakilime; he ʻoku hā mai ʻae kovi mei he tokelau, pea mo e fakaʻauha lahi.
2 Den fagre og forkjælede, Sions datter, gjør jeg til intet.
Kuo u fakatatau ʻae ʻofefine ʻo Saione ki he fefine hoihoifua mo angalelei.
3 Til henne skal hyrder komme med sine hjorder; de slår op telt mot henne rundt omkring, de beiter av hver sitt stykke.
ʻE haʻu kiate ia ʻae kau tauhi mo ʻenau fanga sipi; pea te nau fokotuʻu honau ngaahi fale fehikitaki ʻo takatakai kiate ia; pea te nau taki taha kai ʻi hono potu ʻoʻona.
4 Innvi eder til krig mot henne! Stå op og la oss dra op om middagen! Ve oss! For dagen heller, og aftenens skygger blir lange.
“Mou teuteu kiate ia; tuʻu hake pea ke tau ʻalu hake ʻi he hoʻatāmālie. ʻOiauē ʻakitautolu! He kuo ʻalu ʻae ʻaho, pea kuo mafola atu ʻae malumalu ʻoe efiafi.
5 Stå op og la oss dra op om natten, og la oss ødelegge hennes palasser!
Tuʻu hake, pea tau ʻalu atu ʻi he poʻuli, pea fakaʻauha hono ngaahi fale fakaʻeiʻeiki.”
6 For så sier Herren, hærskarenes Gud: Fell trær og kast op en voll mot Jerusalem! Det er byen som skal hjemsøkes; den er aldeles full av undertrykkelse i sitt indre.
He ʻoku pehē ʻe Sihova ʻoe ngaahi kautau, “Tā hifo hono ngaahi ʻakau, pea fai ha tanu puke ki Selūsalema; ko e kolo eni ke kapa; kuo pito ia ʻi loto ʻi he fakamālohi.
7 Som en brønn lar sitt vann velle ut, således lar den sin ondskap velle ut; vold og ødeleggelse høres i den, sår og slag er alltid for mitt åsyn.
ʻO hangē ʻoku puna ʻae vai mei he matavai, ʻoku pehē ʻae hā mai ʻae angahala meiate ia; ʻoku ongoʻi ʻiate ia ʻae fakamālohi pea mo e maumauʻi; ʻoku ʻi hoku ʻao maʻuaipē ʻae mamahi mo e ngaahi lavea.
8 La dig advare, Jerusalem, så ikke min sjel skal vende sig fra dig, så jeg ikke skal gjøre dig til en ørken, til et ubygget land!
ʻE Selūsalema, ke akonekina koe, telia naʻa ʻalu ʻiate koe ʻa hoku laumālie; telia naʻa ngaohi koe ke tala, ko e fonua taʻehanokakai.”
9 Så sier Herren, hærskarenes Gud: En efterhøst skal de holde på det som er blitt igjen av Israel, likesom på et vintre. Rekk atter og atter ut din hånd, likesom vinhøsteren til rankene!
ʻOku pehē ʻe Sihova ʻoe ngaahi kautau, “Te nau tānaki hono toe ʻo ʻIsileli ʻo hangē ko e vaine: pea ʻe toe ai ho nima ki he ngaahi vaʻa ʻo hangē ko e tangata ʻoku toli ʻae fua ʻoe vaine.”
10 Hvem skal jeg tale og vidne for, så de hører? Se, deres øre er uomskåret, så de ikke kan gi akt; se, Herrens ord er blitt til spott blandt dem, de liker det ikke;
Te u lea mo valoki kia hai, koeʻuhi ke nau fanongo? Vakai, kuo tāpuni honau telinga, pea ʻoku ʻikai te nau faʻa ongoʻi; vakai, ko e meʻa manuki kiate kinautolu ʻae folofola ʻa Sihova; ʻoku ʻikai te nau fiefia ki ai.
11 men jeg er fylt av Herrens vrede, jeg er trett av å holde den hos mig. Utøs den over barnet på gaten og over de unge menns fortrolige krets! Ja, både mann og kvinne skal rammes, både den gamle og den eldgamle,
Ko ia kuo u fonu ʻi he houhau ʻo Sihova; ʻoku ou fiu ʻi he taʻofi: “Te u lilingi atu ia, ki he fānau ʻoku ʻi he hala; pea ki he fakataha ʻae kau talavou, ʻio, ʻe ʻave ʻae tangata mo hono uaifi, ʻae motuʻa pea mo ia ʻoku lahi hono ngaahi ʻaho.
12 og deres hus skal gå over til andre, og likeså deres marker og deres hustruer; for jeg vil rekke ut min hånd mot landets innbyggere, sier Herren.
“Pea ʻe maʻu ʻe he kakai kehe honau ngaahi fale, mo e ngaahi ngoue, fakataha mo honau ngaahi uaifi: he te u mafao atu hoku nima ki he kakai ʻoe fonua, ʻoku pehē ʻe Sihova.’
13 For både små og store søker alle sammen urettferdig vinning; både profet og prest gjør alle sammen svik,
“He ʻoku nau taki taha manumanu mei he iiki ʻo aʻu ki he lalahi; pea taki taha fai kākā mei he palōfita, ʻio, ʻo aʻu ki he taulaʻeiki.
14 og de læger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er dog ingen fred.
Kuo nau fakamoʻui kākā foki ʻae lavea ʻoe ʻofefine ʻo hoku kakai, ʻonau pehē, ‘Fiemālie, fiemālie;’ ka ʻoku ʻikai ha fiemālie.
15 De skal bli til skamme, for de har gjort vederstyggelige ting. De hverken skammer sig eller kjenner til blygsel; derfor skal de falle blandt dem som faller; på den tid jeg hjemsøker dem, skal de snuble, sier Herren.
He naʻa nau mā ʻi heʻenau fai meʻa fakalielia? Naʻe ʻikai, naʻe ʻikai ʻaupito te nau mā, pea naʻe ʻikai te nau fekulaʻi ʻi he mā; ko ia te nau hinga mo kinautolu ʻoku hinga: ʻo kau ka ʻaʻahi kiate kinautolu ʻe lī ki lalo ʻakinautolu, ʻoku pehē ʻe Sihova.
16 Så sa Herren: Stå på veiene og se til, og spør efter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal I finne hvile for eders sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den.
ʻOku pehē ʻe Sihova, “Mou tuʻu ʻi he ngaahi hala, ʻo mamata, pea fehuʻi ki he ngaahi motuʻa hala, ‘Ko e fē ʻae hala lelei?’ Pea mou ʻaʻeva ʻi ai, pea te mou ʻilo ʻae fiemālie ki homou laumālie. Ka naʻa nau pehē, ‘ʻE ʻikai te mau ʻeveʻeva ai.’
17 Og jeg satte vektere over eder og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt.
Pea naʻaku fakanofo kiate kimoutolu foki ʻae kau tangata leʻo, ʻo pehē, ‘Fanongo ki he leʻo ʻoe meʻalea.’ Ka naʻa nau pehē, ‘ʻE ʻikai te mau fanongo.’
18 Derfor hør, I hedningefolk, og vit, du menighet, hvad som skjer iblandt dem!
“Ko ia mou fanongo, ʻae ngaahi puleʻanga, pea ʻilo ʻe he fakataha ʻoe kakai, ʻae meʻa ʻaia ʻoku ʻiate kinautolu.
19 Hør, du jord: Se, jeg lar ulykke komme over dette folk, frukten av deres onde råd; for på mine ord har de ikke gitt akt, og min lov har de forkastet.
Fanongo, ʻe māmani: vakai, te u ʻomi ʻae kovi ki he kakai ni, ko e fua ʻo ʻenau ngaahi mahalo, koeʻuhi naʻe ʻikai te nau fanongo ki heʻeku ngaahi lea, pe ki heʻeku fono, ka kuo nau liʻaki ia.
20 Hvad skal jeg med virak fra Sjeba og med den beste kalmus fra et fjernt land? Eders brennoffer er ikke til velbehag for mig, og eders slaktoffer vil jeg ikke ha.
He ko e hā hono ʻaonga ke ʻomi ʻae meʻa namu kakala kiate au mei Sipa, pea mo e tō huʻamelie mei he potu mamaʻo? ʻoku ʻikai lelei kiate au homou ngaahi feilaulau tutu, pea ʻoku ʻikai huʻamelie kiate au homou ngaahi feilaulau.”
21 Derfor sier Herren så: Se, jeg setter støtestener for dette folk, og både fedre og barn skal snuble over dem; granne med granne skal omkomme.
Ko ia ʻoku pehē ʻe Sihova, “Vakai, te u ʻai ʻae ngaahi tūkiaʻanga ʻi he ʻao ʻoe kakai ni, pea ʻe tūkia fakataha ai ʻae ngaahi tamai pea mo e ngaahi foha; pea ʻe malaʻia ʻae kaungāʻapi mo honau kāinga.”
22 Så sier Herren: Se, et folk kommer fra landet i nord, et stort folk skal bryte op fra jordens ytterste ende.
ʻOku pehē ʻe Sihova, “Vakai, ʻoku haʻu ha kakai mei he fonua ʻi he tokelau, pea ʻe fakatupu ʻae kakai lahi mei he ngataʻanga ʻo māmani.
23 Bue og spyd holder de i hånden; de er grusomme og skåner ingen; deres røst bruser som havet, og på hester kommer de ridende, rustet som krigsmenn, mot dig, Sions datter!
Pea te nau ala ki he kaufana mo e hōfangahau; ʻoku nau loto fefeka, pea taʻeʻaloʻofa; ʻoku ʻuʻulu honau leʻo ʻo hangē ko e tahi; pea ʻoku nau heka ki he fanga hoosi, ʻo fakaʻotu ʻo hangē ko e kau tangata te u tau kiate koe, ʻE ʻofefine ʻo Saione.”
24 Vi har hørt ryktet om det, våre hender er blitt kraftløse; angst har grepet oss, smerter som den fødende kvinnes.
Kuo tau fanongo ki hono ongoongo: ʻoku vaivai hotau nima; kuo maʻu ʻakitautolu ʻe he mamahi, ʻo hangē ko e langā ha fefine ke fāʻele.
25 Gå ikke ut på marken og vandre ikke på veien! For fienden har sverd, det er redsel rundt omkring.
ʻOua naʻa ʻalu ki he ngoue, pe ʻeveʻeva ʻi he hala; he ʻoku ʻi he potu kotoa pē ʻae heletā ʻoe fili mo e fakailifia.
26 Mitt folks datter! Omgjord dig med sekk og velt dig i aske, hold sorg som over det eneste barn, bitter veklage! Brått kommer ødeleggeren over oss.
ʻE ʻofefine ʻo hoku kakai ke ke nonoʻo ʻaki koe ʻae tauangaʻa, pea fetafokifokiaki koe ʻi he efuefu; ke ke mamahi, ʻo hangē ko e fai ki he foha pe taha, ko e tangilāulau mamahi: koeʻuhi ʻe haʻu fakafokifā pe kiate koe ʻae fakaʻauha.
27 Til en prøver har jeg satt dig blandt mitt folk, til en fast borg, forat du skal kjenne og prøve deres vei.
“Kuo u fakanofo koe ko e ʻahiʻahi, mo e fakamaʻa ki hoku kakai, koeʻuhi ke ke ʻiloʻi mo ʻahiʻahi ki heʻenau anga.
28 De er alle sammen de stridigste gjenstridige, de går omkring som baktalere, de er kobber og jern; de gjør alle det som er til skade.
Ko e kau angatuʻu fakamamahi ʻakinautolu kotoa pē, ko e kau lauʻi kovi: ko e palasa mo e ukamea ʻakinautolu: ko e kau fakakovi ʻakinautolu kotoa pē.
29 Blåsebelgen er opbrent av ilden, blyet er fortært; forgjeves har de smeltet og smeltet, og de onde er ikke skilt ut.
Kuo vela ʻae tapili, kuo vela ʻo vai ʻae pulu ʻi he afi; ʻoku fai ʻae haka taʻeʻaonga ʻe he fakamaʻa: he ʻoku ʻikai mavahevahe ʻae kovi.
30 Vraket sølv kalles de; for Herren har vraket dem.
ʻE ui ʻakinautolu ʻe he kakai ko e siliva kākā, koeʻuhi kuo liʻaki ʻakinautolu ʻe Sihova.”
