< Jakobs 1 >
1 Jakob, Guds og den Herre Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene.
Jacobus, Guds och Herrans Jesu Christi tjenare: dem tolf slägtom, som äro här och der förskingrade, helso.
2 Akt det for bare glede, mine brødre, når I kommer i allehånde fristelser,
Mine bröder, håller det för all glädje, när I fallen i mångahanda frestelse;
3 da I vet at prøvelsen av eders tro virker tålmodighet;
Och veter, att edor tros bepröfvelse gör tålamod.
4 men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.
Men låter tålamodet hafva ett fullbordadt verk; på det I skolen vara fullkomna och hele, och intet fel hafva.
5 Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.
Hvar nu någrom ibland eder fattas visdom, han bedje af Gudi, den der gifver enfaldeliga allom, och förviter icke; och han skall honom gifven varda.
6 Men han bede i tro, uten å tvile; for den som tviler, ligner havsbølgen, som drives og kastes av vinden.
Men han bedje i trone, intet tviflandes; ty den der tviflar, han är såsom hafsens våg, som af vädret drifs och föres.
7 For ikke må det menneske tro at han skal få noget av Herren,
Sådana menniska tänke icke, att hon får något af Herranom.
8 slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier.
En man, som tviflar, är ostadig i alla sina vägar.
9 Men den ringe bror rose sig av sin høihet,
Men en broder, som ringa är, berömme sig af sin upphöjelse;
10 og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;
Och den som rik är, af sin förnedring; ty såsom blomstret af gräset skall han förgås.
11 solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.
Solen går upp med hetta, och gräset förvissnar, och blomstret faller af, och dess sköna fägring förgås; så skall ock den rike förvissna uti sina vägar.
12 Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.
Salig är den man, som tåleliga lider frestelse; ty då han bepröfvad är, skall han ta lifsens krono, den Gud lofvat hafver dem som honom älska.
13 Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.
Ingen säge, då han frestad varder, att han af Gudi frestad varder; ty Gud frestas icke af ondt, han frestar ock ingen;
14 Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst;
Utan hvar och en varder frestad, då han af sin egen begärelse dragen och lockad varder.
15 derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.
Derefter, sedan begärelsen hafver aflat, föder hon synden; men då synden är fullbordad, föder hon döden.
16 Far ikke vill, mine elskede brødre!
Farer icke ville, mine käre bröder.
17 All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.
All god gåfva, och all fullkomlig gåfva kommer ofvanefter, ifrå ljusens Fader; när hvilkom ingen förvandling är, eller ljus och mörkers omskiftelse.
18 Efter sin vilje har han født oss ved sannhets ord, forat vi skal være en førstegrøde av hans skapninger.
Han hafver oss födt efter sin vilja, genom sanningenes ord, på det vi skulle vara förstlingen af hans kreatur.
19 I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede;
Derföre, mine käre bröder, hvar och en menniska vare snar till att höra, och sen till att tala, och sen till vrede.
20 for manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.
Ty mansens vrede gör icke det rätt är för Gudi.
21 Avlegg derfor all urenhet og all levning av ondskap, og ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder, og som er mektig til å frelse eders sjeler!
Lägger fördenskull bort alla orenlighet och alla ondsko, och anammer ordet med saktmodighet, som i eder plantadt är, det edra själar kan saliga göra.
22 Men vær ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet I dårer eder selv.
Men varer ordets görare, och icke allenast hörare, bedragandes eder sjelfva.
23 For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil:
Ty der någor är allenast ordsens hörare, och icke görare, han är lik den man, som sitt lekamliga ansigte skådar i en spegel;
24 han så på sig selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.
Ty då han sig beskådat hafver, går han derifrån, och förgäter straxt hurudana han var.
25 Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det, så han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.
Men den der skådar uti frihetenes fullkomliga lag, och blifver deruti, och är icke en glömsker hörare, utan en görare, den samme varder salig uti sin gerning.
26 Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.
Hvar nu någor ibland eder låter sig tycka, att han tjenar Gudi, och icke styrer sina tungo, utan bedrager sitt hjerta, hans Gudstjenst är fåfäng.
27 En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden.
Detta är för Gudi och Fadren en ren och obesmittad Gudstjenst, söka faderlös och moderlös barn, och enkor, uti deras bedröfvelse, och behålla sig obesmittad af verldene.