Jakobs 3
1 Mine brødre! ikke mange av eder bli lærere, eftersom I vet at vi skal få dess tungere dom!
ହେ ମମ ଭ୍ରାତରଃ, ଶିକ୍ଷକୈରସ୍ମାଭି ର୍ଗୁରୁତରଦଣ୍ଡୋ ଲପ୍ସ୍ୟତ ଇତି ଜ୍ଞାତ୍ୱା ଯୂଯମ୍ ଅନେକେ ଶିକ୍ଷକା ମା ଭୱତ|
2 For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.
ଯତଃ ସର୍ୱ୍ୱେ ୱଯଂ ବହୁୱିଷଯେଷୁ ସ୍ଖଲାମଃ, ଯଃ କଶ୍ଚିଦ୍ ୱାକ୍ୟେ ନ ସ୍ଖଲତି ସ ସିଦ୍ଧପୁରୁଷଃ କୃତ୍ସ୍ନଂ ୱଶୀକର୍ତ୍ତୁଂ ସମର୍ଥଶ୍ଚାସ୍ତି|
3 Når vi legger bissel i munnen på hestene, forat de skal lyde oss, så styrer vi og hele deres legeme.
ପଶ୍ୟତ ୱଯମ୍ ଅଶ୍ୱାନ୍ ୱଶୀକର୍ତ୍ତୁଂ ତେଷାଂ ୱକ୍ତ୍ରେଷୁ ଖଲୀନାନ୍ ନିଧାଯ ତେଷାଂ କୃତ୍ସ୍ନଂ ଶରୀରମ୍ ଅନୁୱର୍ତ୍ତଯାମଃ|
4 Se, også skibene, enda de er så store og drives av sterke vinder, styres dog av et lite ror dit styrmannen vil ha dem.
ପଶ୍ୟତ ଯେ ପୋତା ଅତୀୱ ବୃହଦାକାରାଃ ପ୍ରଚଣ୍ଡୱାତୈଶ୍ଚ ଚାଲିତାସ୍ତେଽପି କର୍ଣଧାରସ୍ୟ ମନୋଽଭିମତାଦ୍ ଅତିକ୍ଷୁଦ୍ରେଣ କର୍ଣେନ ୱାଞ୍ଛିତଂ ସ୍ଥାନଂ ପ୍ରତ୍ୟନୁୱର୍ତ୍ତନ୍ତେ|
5 Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brand!
ତଦ୍ୱଦ୍ ରସନାପି କ୍ଷୁଦ୍ରତରାଙ୍ଗଂ ସନ୍ତୀ ଦର୍ପୱାକ୍ୟାନି ଭାଷତେ| ପଶ୍ୟ କୀଦୃଙ୍ମହାରଣ୍ୟଂ ଦହ୍ୟତେ ଽଲ୍ପେନ ୱହ୍ନିନା|
6 Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, og settes selv i brand av helvede. (Geenna g1067)
ରସନାପି ଭୱେଦ୍ ୱହ୍ନିରଧର୍ମ୍ମରୂପପିଷ୍ଟପେ| ଅସ୍ମଦଙ୍ଗେଷୁ ରସନା ତାଦୃଶଂ ସନ୍ତିଷ୍ଠତି ସା କୃତ୍ସ୍ନଂ ଦେହଂ କଲଙ୍କଯତି ସୃଷ୍ଟିରଥସ୍ୟ ଚକ୍ରଂ ପ୍ରଜ୍ୱଲଯତି ନରକାନଲେନ ଜ୍ୱଲତି ଚ| (Geenna g1067)
7 For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur;
ପଶୁପକ୍ଷ୍ୟୁରୋଗଜଲଚରାଣାଂ ସର୍ୱ୍ୱେଷାଂ ସ୍ୱଭାୱୋ ଦମଯିତୁଂ ଶକ୍ୟତେ ମାନୁଷିକସ୍ୱଭାୱେନ ଦମଯାଞ୍ଚକ୍ରେ ଚ|
8 men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift.
କିନ୍ତୁ ମାନୱାନାଂ କେନାପି ଜିହ୍ୱା ଦମଯିତୁଂ ନ ଶକ୍ୟତେ ସା ନ ନିୱାର୍ୟ୍ୟମ୍ ଅନିଷ୍ଟଂ ହଲାହଲୱିଷେଣ ପୂର୍ଣା ଚ|
9 Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt efter Guds billede.
ତଯା ୱଯଂ ପିତରମ୍ ଈଶ୍ୱରଂ ଧନ୍ୟଂ ୱଦାମଃ, ତଯା ଚେଶ୍ୱରସ୍ୟ ସାଦୃଶ୍ୟେ ସୃଷ୍ଟାନ୍ ମାନୱାନ୍ ଶପାମଃ|
10 Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så.
ଏକସ୍ମାଦ୍ ୱଦନାଦ୍ ଧନ୍ୟୱାଦଶାପୌ ନିର୍ଗଚ୍ଛତଃ| ହେ ମମ ଭ୍ରାତରଃ, ଏତାଦୃଶଂ ନ କର୍ତ୍ତୱ୍ୟଂ|
11 Gir vel kilden av samme opkomme søtt og beskt vann?
ପ୍ରସ୍ରୱଣଃ କିମ୍ ଏକସ୍ମାତ୍ ଛିଦ୍ରାତ୍ ମିଷ୍ଟଂ ତିକ୍ତଞ୍ଚ ତୋଯଂ ନିର୍ଗମଯତି?
12 Kan vel et fikentre, mine brødre, bære oljebær, eller et vintre fiken? Heller ikke kan en salt kilde gi søtt vann.
ହେ ମମ ଭ୍ରାତରଃ, ଉଡୁମ୍ବରତରୁଃ କିଂ ଜିତଫଲାନି ଦ୍ରାକ୍ଷାଲତା ୱା କିମ୍ ଉଡୁମ୍ବରଫଲାନି ଫଲିତୁଂ ଶକ୍ନୋତି? ତଦ୍ୱଦ୍ ଏକଃ ପ୍ରସ୍ରୱଣୋ ଲୱଣମିଷ୍ଟେ ତୋଯେ ନିର୍ଗମଯିତୁଂ ନ ଶକ୍ନୋତି|
13 Hvem er vis og forstandig blandt eder? Han vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet!
ଯୁଷ୍ମାକଂ ମଧ୍ୟେ ଜ୍ଞାନୀ ସୁବୋଧଶ୍ଚ କ ଆସ୍ତେ? ତସ୍ୟ କର୍ମ୍ମାଣି ଜ୍ଞାନମୂଲକମୃଦୁତାଯୁକ୍ତାନୀତି ସଦାଚାରାତ୍ ସ ପ୍ରମାଣଯତୁ|
14 Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den!
କିନ୍ତୁ ଯୁଷ୍ମଦନ୍ତଃକରଣମଧ୍ୟେ ଯଦି ତିକ୍ତେର୍ଷ୍ୟା ୱିୱାଦେଚ୍ଛା ଚ ୱିଦ୍ୟତେ ତର୍ହି ସତ୍ୟମତସ୍ୟ ୱିରୁଦ୍ଧଂ ନ ଶ୍ଲାଘଧ୍ୱଂ ନଚାନୃତଂ କଥଯତ|
15 Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk;
ତାଦୃଶଂ ଜ୍ଞାନମ୍ ଊର୍ଦ୍ଧ୍ୱାଦ୍ ଆଗତଂ ନହି କିନ୍ତୁ ପାର୍ଥିୱଂ ଶରୀରି ଭୌତିକଞ୍ଚ|
16 for hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er.
ଯତୋ ହେତୋରୀର୍ଷ୍ୟା ୱିୱାଦେଚ୍ଛା ଚ ଯତ୍ର ୱେଦ୍ୟେତେ ତତ୍ରୈୱ କଲହଃ ସର୍ୱ୍ୱଂ ଦୁଷ୍କୃତଞ୍ଚ ୱିଦ୍ୟତେ|
17 Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.
କିନ୍ତୂର୍ଦ୍ଧ୍ୱାଦ୍ ଆଗତଂ ଯତ୍ ଜ୍ଞାନଂ ତତ୍ ପ୍ରଥମଂ ଶୁଚି ତତଃ ପରଂ ଶାନ୍ତଂ କ୍ଷାନ୍ତମ୍ ଆଶୁସନ୍ଧେଯଂ ଦଯାଦିସତ୍ଫଲୈଃ ପରିପୂର୍ଣମ୍ ଅସନ୍ଦିଗ୍ଧଂ ନିଷ୍କପଟଞ୍ଚ ଭୱତି|
18 Men rettferdighets frukt såes i fred for dem som holder fred.
ଶାନ୍ତ୍ୟାଚାରିଭିଃ ଶାନ୍ତ୍ୟା ଧର୍ମ୍ମଫଲଂ ରୋପ୍ୟତେ|
