Esaias 64

1 Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn,

Ah, de ai voi să rupi cerurile, de ai voi să cobori, ca munţii să curgă înaintea feţei tale.

2 likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn,

Ca atunci când focul ce topeşte arde, focul face apele să fiarbă, pentru a face numele tău cunoscut potrivnicilor tăi, ca naţiunile să tremure înaintea feţei tale!

3 når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!

Când ai făcut lucruri înfricoşătoare pe care nu le-am căutat, ai coborât, munţii au curs înaintea feţei tale.

4 Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.

Căci de la începutul lumii oamenii nu au auzit, nici nu au dat ascultare, nici ochiul nu a văzut, Dumnezeule, în afară de tine, ce a pregătit pentru cel ce îl aşteaptă.

5 Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer dig i hu på dine veier. Se, du vrededes, og vi syndet; således var det med oss fra gammel tid, og kunde vi da bli frelst?

Tu întâmpini pe cel ce se bucură şi lucrează dreptate, pe cei ce îşi amintesc de tine în cărările tale; iată, eşti furios; căci am păcătuit; [dar] în ele este stăruinţă şi noi vom fi salvaţi.

6 Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.

Dar noi suntem toţi ca un lucru necurat şi toate faptele noastre drepte sunt precum zdrenţe murdare; şi toţi ne ofilim ca o frunză; şi nelegiuirile noastre, ca vântul, ne-au dus.

7 Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold.

Şi nu este nimeni care să cheme numele tău, care să se trezească pentru a te apuca, fiindcă ţi-ai ascuns faţa de noi şi ne-ai mistuit, din cauza nelegiuirilor noastre.

8 Men nu, Herre! Du er vår far; vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen.

Dar acum, DOAMNE, tu eşti tatăl nostru; noi suntem lutul, iar tu olarul nostru; şi noi toţi suntem lucrarea mâinii tale.

9 Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!

Nu te înfuria peste măsură, DOAMNE, nici nu îţi aminti nelegiuirea pentru totdeauna, iată, priveşte, te implorăm, noi suntem toţi poporul tău.

10 Dine hellige stæder er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.

Cetăţile tale sfinte sunt un pustiu, Sionul este un pustiu, Ierusalimul o pustiire.

11 Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet dig, er blitt opbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.

Casa noastră sfântă şi minunată, unde părinţii noştri te-au lăudat, este arsă cu foc, şi toate lucrurile noastre sunt risipite.

12 Vil du tross dette holde dig tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?

Te vei opri de la aceste lucruri, DOAMNE? Vei tăcea şi ne vei nenoroci peste măsură?