Esaias 64
1 Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn,
“Oh, if you had split open the heavens and come down! The mountains would have shaken at your presence,
2 likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn,
as when fire kindles the brushwood, or the fire makes water boil. Oh, that your name would be known by your adversaries, that the nations would tremble at your presence!
3 når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!
Previously, when you did marvelous things that we had not expected, you came down, and the mountains trembled at your presence.
4 Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.
Since ancient times no one has heard or perceived, nor eye seen any God besides you, who does things for him who waits for him.
5 Du kommer dem i møte som gjør rettferdighet med glede, dem som kommer dig i hu på dine veier. Se, du vrededes, og vi syndet; således var det med oss fra gammel tid, og kunde vi da bli frelst?
You come to help those who rejoice in doing what is right, those who call to mind your ways and obey them. You were angry when we sinned. In your ways we will always be rescued.
6 Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.
For we have all become like one who is unclean, and all our righteous deeds are like a menstrual rag. We have all withered like leaves; our iniquities, like the wind, carry us away.
7 Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold.
There are none who calls on your name, who makes an effort to take hold of you. For you have hidden your face from us and made us waste away in the hand of our iniquities.
8 Men nu, Herre! Du er vår far; vi er leret, og du den som former oss, og et verk av din hånd er vi alle sammen.
Yet, Yahweh, you are our father; we are the clay. You are our potter; and we all are the work of your hand.
9 Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!
Be not too angry, Yahweh, nor always call to mind against us our sins. Please look at us all, your people.
10 Dine hellige stæder er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.
Your holy cities have become a wilderness; Zion has become a wilderness, Jerusalem a desolation.
11 Vårt hellige og herlige hus, hvor våre fedre lovet dig, er blitt opbrent av ild, og alt som var vår lyst, er blitt til ruiner.
Our holy and beautiful temple, where our fathers praised you, has been destroyed by fire, and all that was so dear is in ruins.
12 Vil du tross dette holde dig tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?
How can you still hold back, Yahweh? How can you remain silent and continue to humiliate us?”
