Esaias 6
1 I det år kong Ussias døde, så jeg Herren sitte på en høi, høi trone, og slepet av hans kåpe opfylte templet.
ʻI he taʻu naʻe pekia ai ʻae tuʻi ko ʻUsia ne u mamata kia Sihova ʻoku ʻafio ʻi hono ʻafioʻanga, kuo māʻolunga mo hiki hake, pea ko hono kofu tōtōlofa naʻe fonu ai ʻae falelotu lahi.
2 Serafer stod omkring ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløi han.
Pea naʻe tuʻu ʻi ʻolunga ʻae Selafimi: naʻe taki ono hona kapakau; naʻa ne fakapulou ʻaki hono mata ʻae ua, pea ne ʻufiʻufi ʻaki hono vaʻe ʻae ua, pea ne puna ʻaki ʻae ua.
3 Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet.
Pea naʻa na lea fetāliaki, ʻo pehē, “ʻOku māʻoniʻoni, ʻoku māʻoniʻoni, ʻoku māʻoniʻoni, ʻa Sihova ʻoe ngaahi kautau: ʻoku fonu ʻa māmani kotoa pē ʻi hono nāunau.”
4 Og tresklenes poster bevet ved de ropendes røst, og huset blev fylt med røk.
Pea naʻe ngaueue ʻae ngaahi pou ʻoe matapā ʻi he leʻo ʻo ia naʻe ui, pea naʻe fakafonu ʻae fale ʻi he ʻohuafi.
5 Da sa jeg: Ve mig! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene leber, og jeg bor midt iblandt et folk med urene leber, og mine øine har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.
Pea ne u toki pehē, “Kuo u malaʻia au! He kuo u ʻauha; koeʻuhi ko e tangata loungutu taʻemaʻa au, pea ʻoku ou nofo ʻi he lotolotonga ʻoe kakai loungutu taʻemaʻa: he kuo mamata ʻa hoku mata ki he Tuʻi, ko Sihova ʻoe ngaahi kautau.”
6 Da fløi en av serafene bort til mig med en gloende sten i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret.
Pea naʻe toki puna mai ʻae tokotaha ʻoe Selafimi kiate au, naʻe ʻi hono nima ʻae malalaʻi afi, ʻaia naʻa ne toʻo ʻaki ʻae hikofi mei he feilaulauʻanga.
7 Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine leber, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.
Pea naʻa ne ai ia ki hoku ngutu, mo ne pehē, “Vakai kuo tau ʻae meʻa ni ki ho loungutu; pea kuo toʻo ʻo ʻave hoʻo hia, pea kuo fakamaʻa hoʻo angahala.”
8 Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Se, her er jeg, send mig!
Pea ne u fanongo foki ki he leʻo ʻo Sihova, naʻe pehē, “Ko hai te u fekau, pea ko hai ʻe ʻalu maʻamautolu?” Pea ne u toki pehē, “Ko au eni; ke ke fekau au.”
9 Og han sa: Gå avsted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke!
Pea naʻa ne pehē, “ʻAlu, pea tala ki he kakai ni, ʻOku mou fanongo moʻoni, kae ʻikai ongoʻi; pea ʻoku mou mamata pau, kae ʻikai ʻiloʻi.
10 Gjør dette folks hjerte sløvt og gjør dets ører tunghørte og klin dets øine til, forat det ikke skal se med sine øine og ikke høre med sine ører, og dets hjerte ikke forstå og omvende sig, så det blir lægt!
Ngaohi ke fangapesi ʻae loto ʻoe kakai ni, pea ngaohi ke mamafa honau telinga, pea tāpuni honau mata; telia naʻa nau mamata ʻaki honau mata, pea fanongo ʻaki honau telinga, pea ʻilo ʻaki honau loto, pea liliu, pea hoko ʻo moʻui.”
11 Da spurte jeg: Hvor lenge, Herre? Og han sa: Inntil byene er ødelagt og folketomme, og husene uten mennesker, og landet er ødelagt og blitt til en ørken.
Pea ne u toki pehē, “ʻE Sihova, ʻe fēfē hono fuoloa?” Pea naʻa ne pehē mai, “Ke ʻoua ke lala ʻae ngaahi kolo ʻo ʻikai ha tokotaha ke nofo ai, pea ʻikai ha tangata ʻi he ngaahi fale, pea lala ʻaupito ʻae fonua,
12 Og Herren skal drive menneskene langt bort, og tomheten blir stor i landet.
Pea ke ʻoua ke ʻave ʻe Sihova ʻae kakai, pea hoko ʻae liʻaki lahi ki he fonua.
13 Og er det ennu en tiendedel igjen i det, så skal også den bli fortæret. Men likesom det blir en stubb igjen av terebinten og eken når de felles, så skal en hellig sæd være den stubb som blir igjen av folket.
Ka e ʻi ai ʻae vahe ʻe hongofulu, pea ʻe toe foki ia, pea ʻe keina ia; ka e hangē ko e ʻakau ko e teili, pea hangē ko e oke, ʻoka tā hifo ʻoku kei tuʻu hono aka: ʻe pehē ʻe hoko ʻae hako māʻoniʻoni ko e aka ʻoe puleʻanga.”
