Esaias 39
1 På den tid sendte Merodak Baladan, Baladans sønn, kongen i Babel, brev og gaver til Esekias, da han hørte at han hadde vært syk og var blitt frisk igjen.
ʻI he kuonga ko ia naʻe ʻave ʻe Melotaki-Palatani ko e foha ʻo Palatani, ko e tuʻi ʻo Papilone, ʻae ngaahi tohi mo e meʻa foaki kia Hesekaia: he kuo ne fanongo naʻe mahaki ia, pea kuo moʻui.
2 Esekias gledet sig over dem og lot dem få se sitt skattkammer, sølvet og gullet og krydderiene og den kostbare olje og hele sitt våbenhus og alt det som fantes i hans skattkammere; det var ikke den ting Esekias ikke lot dem få se i sitt hus og i hele sitt rike.
Pea naʻe fiefia ai ʻa Hesekaia, pea naʻa ne fakahā ʻae fale ʻo ʻene ngaahi meʻa mahuʻinga, ʻae siliva, mo e koula, mo e ngaahi meʻa namu kakala, mo e lolo mahuʻinga, mo e fale kotoa ʻo ʻene mahafutau, pea mo ia kotoa pē naʻe ʻilo ʻi hono ngaahi tukunga koloa: naʻe ʻikai ha meʻa ʻi hono fale, pe ʻi hono puleʻanga kotoa pē, naʻe taʻefakahā ʻe Hesekaia kiate kinautolu.
3 Da kom profeten Esaias til kong Esekias og sa til ham: Hvad sa disse menn, og hvorfra kommer de til dig? Esekias svarte: De er kommet til mig fra et land langt borte, fra Babel.
Pea naʻe toki haʻu ʻa ʻIsaia ko e palōfita ki he tuʻi ko Hesekaia, pea pehē kiate ia, “Ko e hā ʻae lea ʻae kau tangata ni? Pea naʻa nau haʻu mei fē kiate koe?” Pea pehē ʻe Hesekaia, “Kuo nau haʻu mei he fonua mamaʻo kiate au, ʻio, mei Papilone.
4 Og han sa: Hvad fikk de se i ditt hus? Esekias svarte: Alt det som er i mitt hus, har de fått se; det var ikke den ting jeg ikke lot dem få se i mine skattkammer.
Pea pehē ʻe ia, Ko e hā kuo nau mamata ai ʻi ho fale? Pea pehēange ʻe Hesekaia, “Ko ia kotoa pē ʻi hoku fale kuo nau mamata ki ai: ʻoku ʻikai ha meʻa ʻi heʻeku koloa kuo u taʻefakahā kiate kinautolu.”
5 Da sa Esaias til Esekias: Hør Herrens, hærskarenes Guds ord:
Pea naʻe toki pehē ʻe ʻIsaia kia Hesekaia, “Fanongo ki he folofola ʻa Sihova ʻoe ngaahi kautau:
6 Se, de dager kommer da alt det som er i ditt hus, og alle de skatter dine fedre har samlet like til denne dag, skal føres bort til Babel; det skal ikke bli nogen ting tilbake, sier Herren.
Vakai, ʻoku pehē ʻe Sihova, ʻE haʻu ʻae ngaahi ʻaho, ʻe fetuku ki Papilone ʻae meʻa kotoa pē ʻoku ʻi ho fale, pea mo ia kuo tānaki ʻe hoʻo ngaahi tamai ʻo aʻu ki he ʻaho ni: ʻe ʻikai ha meʻa ʻe toe.
7 Og blandt dine sønner som skal utgå av dig, som du skal avle, skal det være nogen som blir tatt til hoffmenn i kongen av Babels palass.
Pea ko ho ngaahi foha ʻe tupu ʻiate koe, ʻaia te ke fakatupu, te nau ʻave; pea te nau hoko ko e kau talifekau ʻi he fale fakaʻeiʻeiki ʻoe tuʻi ʻo Papilone.”
8 Da sa Esekias til Esaias: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Det skal jo være fred og trygghet i mine dager.
Pea naʻe toki pehē ʻe Hesekaia kia ʻIsaia, “ʻOku lelei ʻae folofola ʻa Sihova ʻaia kuo ke lea ʻaki.” Pea naʻa ne toe pehē, “Koeʻuhi ʻe ʻi hoku ngaahi ʻaho ʻoʻoku ʻae melino mo e moʻoni.”
