Esaias 32
1 Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre efter rett,
Denggenyo, agturayto a sililinteg ti maysa nga ari, ken agturayto dagiti prinsipe nga addaan hustisia.
2 og enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.
Maiyarigto ti tunggal maysa iti maysa a salaknib manipud iti angin ken maysa a pagkamangan manipud iti bagyo, kas kadagiti karayan iti namaga a disso, kas iti linong ti maysa a dakkel a bato iti natikag a daga.
3 Da skal de seendes øine ikke være blinde, og de hørendes ører skal være lydhøre,
Ket saanto nga agkudrep dagiti mata dagiti makakita, ken dumngegto a nalaing dagiti lapayag dagiti makangngeg.
4 de lettsindiges hjerte skal formå å skjønne, og de stammendes tunge skal ha lett for å tale klart.
Ti darasudos ket agpanunotto a nalaing nga addaan iti pannakaawat, ken ti atel ket nalaka ken nalawagto nga agsao.
5 Dåren skal ikke mere kalles edel, og den svikefulle skal ikke kalles høimodig.
Ti maag ket saanen a maawagan a madaydayaw, ken saanen a maawagan a natakneng ti manangallilaw.
6 For dåren taler dårskap, og hans hjerte finner på ondt for å utføre vanhellig dåd og for å tale forvendte ting om Herren, for å la den hungrige sulte og la den tørste mangle drikke.
Ta ti maag ket agsasao iti minamaag, ken agpangpangep ti pusona iti dakes ken saan a nadiosan nga ar-aramid, ken agsasao isuna iti biddut maibusor kenni Yahweh. Saanna nga ik-ikkan dagiti mabisin, saanna nga ik-ikkan iti danum dagiti mawaw.
7 Og den svikefulles våben er onde; han legger listige råd for å føre de saktmodige i ulykke ved falske ord, selv når den fattige taler det som rett er.
Dakes dagiti wagas ti manangallilaw. Mangpanpanunot isuna kadagiti nadangkes a panggep tapno dadaelenna dagiti marigrigat babaen iti inuulbod, uray no ibagbaga dagiti marigrigat ti pudno.
8 Men den edle har edle tanker, og han blir fast ved det som er edelt.
Ngem ti tao a mararaem ket nasayaat dagiti panggepna; ket gapu kadagiti nasayaat nga aramidna, agtalinaedto ti kinaprogresona.
9 I sorgløse kvinner, stå op, hør min røst! I trygge døtre, vend eders ører til min tale!
Bumangonkayo, dakayo a babbai a nanam-ay, ken denggenyo ti timekko; dakayo nga awan ti pakadanaganna nga annak a babbai, dumngegkayo kaniak.
10 Om år og dag skal I beve, I trygge! For det er slutt med all vinhøst, frukthøsten kommer ikke.
Ta kalpasan iti makatawen, mariribukankayonto, dakayo a babbai nga awan ti pakadanaganna, ta awanto iti maapityo nga ubas, saanto a dumteng ti panagaapit.
11 Forferdes, I sorgløse! Bev, I trygge! Klæ eder nakne og bind sekk om eders lender!
Agtigergerkayo, dakayo a babbai nga awan iti pakadanaganna; mariribukankayo, dakayo nga awan ti pakadanaganna; ussobenyo dagiti napipintas a pagan-anayyo ket aglabuskayo; agbidangkayo iti nakersang a lupot.
12 De slår sig for brystet og klager over de fagre marker, over det fruktbare vintre.
Agdung-awkayonto gapu kadagiti napipintas a taltalon, gapu kadagiti nabunga a puon ti ubas.
13 På mitt folks jord skyter torner og tistler op, ja over alle gledens hus i den jublende by.
Agtubonto dagiti siit ken dagiti mulmula a nasiit iti daga dagiti tattaok, uray dagiti amin a balbalay a sigud a naragsak iti siudad ti ragragsak.
14 For palasset er forlatt, svermen i byen er borte; haug og vakttårn er blitt til huler for evige tider, til fryd for villesler, til beite for buskap -
Ta mabaybay-anto ti palasio, mapanawanto ti ili nga adu ti taona; ti turod ken ti pagwanawanan ket agbalinto a rukib iti agnanayon, pagragsakan dagiti atap nga asno, pagaraban dagiti arban;
15 inntil Ånden blir utøst over oss fra det høie, og ørkenen blir til fruktbar mark, og fruktbar mark aktes som skog.
agingga a maibukbok kadatayo ti Espiritu nga aggapu iti ngato, ken agbalin a nabunga a talon ti let-ang, ken maibilang a kabakiran ti nabunga a talon.
16 Og rett skal bo i ørkenen, og rettferdighet skal ha sitt hjem på den fruktbare mark.
Kalpasanna, agnaedto ti hustisia iti let-ang; ken agtaengto ti kinalinteg iti nabunga a talon.
17 Og rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid.
Ti aramidto ti kinalinteg ket talna; ken ti pagbanagan ti kinalinteg, agnanayon a kinaulimek ken kinatalged.
18 Og mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder.
Agnaedto dagiti tattaok iti natalna a pagianan, kadagiti natalged a balbalay, ken kadagiti naulimek a paginanaan.
19 Men det skal hagle når skogen styrter ned, og dypt skal byen trykkes ned.
Ngem uray no agtudo iti yelo ket madadael ti kabakiran, ken madadael a naan-anay ti siudad,
20 Lykkelige er I som sår ved alle vann, som slipper oksen og asenet på frifot!
mabendisionankayonto nga agmulmula iti igid dagiti amin a waig, dakayo a mangibulbulos kadagiti baka ken asnoyo tapno agarab.
