Esaias 24

1 Se, Herren tømmer jorden og legger den øde; han omskifter dens skikkelse og adspreder dem som bor på den.

Kitaem, pukawento ni Yahweh ti linaon ti daga, dadaelennanto daytoy, gusogusoennanto ti rabaw daytoy, ken warawaraenna dagiti agnanaed iti daytoy.

2 Da går det presten som folket, herren som trælen, fruen som trælkvinnen, selgeren som kjøperen, låntageren som långiveren, ågerkaren som hans skyldner.

Mapasamakto a no ania ti mapasamak iti tattao, ket kasta met iti padi; no kasano iti adipen, ket kasta met iti amongna; no kasano ti tagabo a babai ket kasta met iti amongna a babai; no kasano iti gumatgatang, kasta met iti aglaklako; no kasano iti agpapautang, kasta met iti umut-utang; no kasano iti umaw-awat iti porsiento ti kuarta, ket kasta met iti mangmangted iti porsiento ti kuarta.

3 Tømmes, ja tømmes skal jorden og plyndres, ja plyndres; for Herren har talt dette ord.

Madadaelto a naan-anay ti daga ket mapukawto a maminpinsan dagiti amin a banag nga adda iti daytoy; ta imbaga ni Yahweh daytoy a sao.

4 Jorden sørger og visner bort; jorderike sykner og visner bort; de ypperste av dem som bor på jorden, sykner bort.

Agmaga ti daga ken agtikag, agangrag ken mapukaw ti lubong, agkapuyto dagiti mabigbigbig a tattao ti daga.

5 Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt.

Ti daga ket rinugitan dagiti agbibiag iti daytoy gapu ta sinukirda dagiti linteg, sinalungasingda dagiti bilbilin, ken linabsingda ti agnanayon a katulagan.

6 Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.

Ngarud, mailunod ti ti daga, ken naduktalan a nagbasol dagiti agnanaed iti daytoy. Mauram dagiti agnanaed iti daga, ket manmano a tattao ti nabati.

7 Mosten visner, vintreet sykner bort; alle de som før var så hjerteglade, sukker nu.

Agmaga ti baro nga arak, magango ti lanut ti ubas, agasogto dagiti amin nga addaan ragsak iti puso.

8 Det er forbi med gleden ved trommenes lyd, det er slutt med de jublendes larm; det er forbi med gleden ved citarens klang.

Sumardeng ti naragsak nga uni dagiti pandereta, ken dagiti ariwawa dagiti agragragsak; sumardeng ti rag-o ti lira.

9 De drikker ikke lenger vin under sang; besk er den sterke drikk for dem som drikker den.

Saandanton nga uminom iti arak ken saandanton nga agkanta, ket napaitton ti arak kadagiti uminom iti daytoy.

10 Nedbrutt er den øde by; stengt er hvert hus, så ingen kan gå inn.

Nadadaelen ti siudad a napnoan iti riribuk; naiserra ken awanen ti nagian ti tunggal balay.

11 På gatene lyder klagerop over vinen; all glede er borte, landets fryd er blitt landflyktig.

Adda panagsangsangit kadagiti kalsada gapu iti arak; simmipnget amin a rag-o, napukaw ti kinaragsak ti daga.

12 Tilbake i byen er bare ødeleggelse, og porten er slått i stumper og stykker.

Iti siudad ket pasig a pannakadadael ti adda, ken ti ruangan ket narakrak.

13 For således skal det gå til blandt folkene på jorden som når oliven slåes ned, som ved efterhøsten, når vinhøsten er forbi.

Ta kastoyto ti mapasamak kadagiti nasion iti entero a daga, kaslanto iti mapasamak no kasta a magunggon ti kayo nga olibo, kas iti mapasamak no kasta a malpasen ti panagaapit iti ubas.

14 De, de skal opløfte sin røst og rope med fryd; over Herrens herlighet jubler de fra havet.

Ipigsadanto dagiti timekda ket ipukkawda ti kinatan-ok ni Yahweh, ken sirarag-oda nga agpukkaw manipud iti taaw.

15 Ær derfor Herren, I som bor i Østens land; ær Herrens, Israels Guds navn, I som bor på havets øer!

Ngarud, iti daya, idayawyo ni Yahweh, ken kadagiti isla ti taaw, idayawyo ti nagan ni Yahweh a Dios ti Israel.

16 Fra jordens ytterste kant hører vi lovsanger: Ære være den Rettferdige! Men jeg sier: Jeg forgår, jeg forgår, ve mig! Røvere røver, ja, røvere røver og plyndrer.

Manipud iti kaadayoan a paset ti daga, nakanggegkami kadagiti kankanta, “Dayaw ti maipaay iti nalinteg!” Ngem kinunak, “Kimmapuyakon, kimmapuyakon, asiak pay! Kasta unay ti panangliput dagiti mangliliput; wen, kasta unay ti panangliput dagiti mangliliput.”

17 Gru og grav og garn over dig, du som bor på jorden!

Dumtengto kadakayo nga agnanaed ditoy daga ti panagbuteng, ti abut ken ti palab-og.

18 Og det skal skje at den som flyr for den grufulle larm, skal falle i graven, og den som kommer op av graven, skal fanges i garnet; for slusene i det høie er åpnet, og jordens grunnvoller skjelver.

Siasinoman a tumaray manipud iti uni ti nakabutbuteng ket matnag iti abut, ket siasinoman a rummuar manipud iti tengnga ti abut ket matiliwto iti palab-og. Aglukatto dagiti tawa ti langit, ken aggungonto dagiti pundasion ti daga.

19 Jorden brister, ja, den brister; jorden revner, ja, den revner; jorden rystes, ja, den rystes.

Maminpinsanto a madadael ti daga, agguddua ti daga; aggunggonto ti kasta unay ti daga.

20 Jorden skal rave som den drukne og svinges hit og dit som en hengekøi, og dens misgjerning skal gynge på den, og den skal falle og ikke reise sig mere.

Agdiwerdiwerto ti daga a kasla iti nabartek ken agpallapallayogto a kasla indayon. Ti nagbasolanna ket nadagsento iti daytoy, ket matumbanto ket saanton a makabangon pay.

21 På den tid skal Herren hjemsøke himmelens hær i det høie og jordens konger nede på jorden;

Mapasamakto iti dayta nga aldaw a dusaen ni Yahweh dagiti dakes nga espiritu, ken dagiti ar-ari iti rabaw ti daga.

22 og de skal samles sammen som fanger i hulen og settes fast i fengslet, og langt om lenge skal de få sin straff.

Maummongdanto, maipupokdanto iti abut, ken maipupokdanto iti pagbaludan; ket kalpasan iti adu nga al-aldaw madusadanto.

23 Og månen skal blyges, og solen skamme sig; for Herren, hærskarenes Gud, er konge på Sions berg og i Jerusalem, og for hans eldstes øine er det herlighet.

Ket mabainto ti bulan, ken maawananto iti dayaw ti init, ta agarinto ni Yahweh a Mannakabalin-amin idiay Bantay Sion, idiay Jerusalem ken iti sangoanan dagiti panglakayenna.