Hoseas 7
1 Når jeg vil læge Israel, da åpenbares Efra'ims misgjerning og Samarias ondskap; for de farer med svik, og tyver bryter sig inn, og røverskarer plyndrer utenfor.
When I would have healed Israel, then the iniquity of Ephraim was disclosed, and the wickedness of Samaria: for they commit falsehood; and the thief cometh in, [and] the troop of robbers strippeth without.
2 Og de tenker ikke på at jeg kommer all deres ondskap i hu; nu har deres gjerninger omringet dem, de er kommet for mitt åsyn.
And they consider not in their hearts [that] I remember all their wickedness: now their own doings have beset them around; they are before my face.
3 Ved sin ondskap gleder de kongen og ved sine løgner fyrstene.
They make the king glad with their wickedness, and the princes with their lies.
4 Alle sammen er de horkarler; de ligner en ovn som ophetes av bakeren; han holder bare op med å ilde fra deigen eltes til den er syret.
They [are] all adulterers, as an oven heated by the baker, [who] ceaseth from raising after he hath kneaded the dough, until it is leavened.
5 På vår konges dag drikker fyrstene sig syke av den hete vin; han rekker spottere hånden.
In the day of our king the princes have made [him] sick with bottles of wine; he stretched out his hand with scorners.
6 For de gjør sitt hjerte så hett som en ovn mens de lurer; hele natten sover deres baker, om morgenen brenner det som luende ild.
For they have made ready their heart like an oven, while they lie in wait: their baker sleepeth all the night; in the morning it burneth as a flaming fire.
7 Alle sammen blir de hete som en ovn og fortærer sine dommere; alle deres konger er falt, det er ingen iblandt dem, som kaller på mig.
They are all hot as an oven, and have devoured their judges; all their kings are fallen: [there is] none among them that calleth to me.
8 Efra'im blander sig med folkene; Efra'im er blitt en kake som ikke er vendt.
Ephraim, he hath mixed himself among the people; Ephraim is a cake not turned.
9 Fremmede har fortært hans kraft, men han vet det ikke; hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke.
Strangers have devoured his strength, and he knoweth [it] not: yes, gray hairs are here and there upon him, yet he knoweth not.
10 Og Israels stolthet vidner mot ham like i hans åsyn; men de vender ikke om til Herren sin Gud og søker ham ikke til tross for alt dette.
And the pride of Israel testifieth to his face: and they do not return to the LORD their God, nor seek him for all this.
11 Men Efra'im er blitt som en enfoldig due, uten forstand; på Egypten kaller de, til Assur går de.
Ephraim also is like a silly dove without heart: they call to Egypt, they go to Assyria.
12 Så snart de går, vil jeg spenne ut mitt nett over dem; som himmelens fugler vil jeg dra dem ned; jeg vil tukte dem, som det allerede er forkynt for deres menighet.
When they shall go, I will spread my net upon them; I will bring them down as the fowls of the heaven; I will chastise them, as their congregation hath heard.
13 Ve dem, at de flyktet bort fra mig! Ødeleggelse over dem, fordi de er falt fra mig! Jeg vilde forløse dem, men de talte løgn imot mig.
Woe to them! for they have fled from me: destruction to them! because they have transgressed against me: though I have redeemed them, yet they have spoken lies against me.
14 De roper ikke til mig fra sitt hjerte, men ligger og hyler på sitt leie; de trenger sig sammen for å få korn og most, men fra mig vender de sig bort.
And they have not cried to me with their heart, when they howled upon their beds: they assemble themselves for corn and wine, [and] they rebel against me.
15 Det er jeg som har lært dem op, og som har styrket deres armer; men mot mig har de ondt i sinne.
Though I have bound [and] strengthened their arms, yet do they imagine mischief against me.
16 De vender sig, men ikke mot det høie; de er blitt som en sviktende bue. Deres fyrster skal falle for sverdet for sin rasende tunges skyld; dette blir dem til spott i Egyptens land.
They return, [but] not to the most High: they are like a deceitful bow: their princes shall fall by the sword for the rage of their tongue: this [shall be] their derision in the land of Egypt.
