Hebreerne 6
1 La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
Therefore, omitting the elementary Christian teaching, let us go on to the perfection of Christian instruction, not laying again the foundation of repentance from dead works, and of faith toward God,
of the teaching with respect to immersions, and of the laying on of hands, of the resurrection of the dead, and of eternal condemnation. (aiōnios g166)
3 Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.
And this we will do, if God permit.
4 For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd
For it is impossible to renew again to repentance those who have once been enlightened, and have tasted of the heavenly gift, and have been made partakers of the Holy Spirit,
and have tasted the good word of God, and the powers of the coming age, (aiōn g165)
6 og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.
if they fall away; since they again crucify in themselves the Son of God, and put him to an open shame.
7 For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;
For the land which drinks up the rain that comes often upon it, and produces herbs suitable for those for whom it is cultivated, receives blessing from God.
8 men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.
But that which produces thorns and thistles is rejected, and is near the curse, the end of which is to be burned.
9 Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.
But, beloved, we are confident of better things concerning you, and of things that tend to salvation, though we thus speak.
10 For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.
For God is not unjust, that he should forget your work, and the love which you have shown for his name by having ministered to the saints, and by continuing to minister.
11 Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,
But we desire every one of you to show the same diligence, in order to have your hope fully assured to the end:
12 forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.
that you may not become slothful, but imitators of those who, through faith and patience, inherit the promises.
13 For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:
For when God made promise to Abraham, because he could swear by no greater, he swore by himself,
14 Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;
saying: Most surely will I abundantly bless you, and abundantly multiply you.
15 og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.
And so, when he had waited patiently, he received the promises.
16 For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
For, verily, men swear by the greater, and an oath for confirmation is to them an end of all contradiction.
17 Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,
Wherefore, God, being more abundantly willing to show to the heirs of his promise the immutability of his purpose, interposed an oath,
18 forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,
that by two immutable things, in which it was impossible for God to lie, we might have strong consolation, who have fled to lay hold on the hope set before us;
19 det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,
which, hope we have as an anchor for the soul, both sure and steadfast, and which enters in beyond the vail,
