Hebreerne 6
1 La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
ⲁ̅ⲉⲧⲃⲉ ⲡⲁⲓ ϭⲉ ⲉⲁⲛⲕⲱ ⲛⲥⲱⲛ ⲙⲡϣⲁϫⲉ ⲛⲧⲁⲣⲭⲏ ⲙⲡⲉⲭⲥ ⲙⲁⲣⲛⲉⲓ ϭⲉ ⲉϫⲛ ⲧⲉϥⲙⲛⲧⲧⲉⲗⲓⲟⲥ ⲛⲧⲛⲧⲙⲕⲁⲕⲉ ⲥⲛⲧⲉ ⲟⲛ ⲉϩⲣⲁⲓ ⲙⲙⲉⲧⲁⲛⲟⲓⲁ ⲉⲃⲟⲗ ϩⲛ ⲛⲉϩⲃⲏⲩⲉ ⲉⲧⲙⲟⲟⲩⲧ ⲁⲩⲱ ⲟⲩⲡⲓⲥⲧⲓⲥ ⲉⲡⲛⲟⲩⲧⲉ
ⲃ̅ⲙⲛ ⲟⲩⲧⲥⲁⲃⲟ ⲛⲃⲁⲡⲧⲓⲥⲙⲁ ⲙⲛ ⲟⲩⲧⲁⲗⲟ ⲛϭⲓϫ ⲙⲛ ⲟⲩⲧⲱⲟⲩⲛ ϩⲛ ⲛⲉⲧⲙⲟⲟⲩⲧ ⲙⲛ ⲟⲩϩⲁⲡ ⲛϣⲁ ⲉⲛⲉϩ (aiōnios g166)
3 Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.
ⲅ̅ⲡⲉⲓⲕⲉ ⲇⲉ ⲧⲛⲛⲁⲁⲁϥ ⲉⲣϣⲁⲛ ⲡⲛⲟⲩⲧⲉ ϯⲧⲉϩⲓⲏ
4 For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd
ⲇ̅ⲟⲩⲁⲧϭⲟⲙ ⲅⲁⲣ ⲡⲉ ⲉⲧⲣⲉ ⲛⲉⲛⲧⲁⲩϫⲓⲟⲩⲟⲉⲓⲛ ⲛⲟⲩⲥⲟⲡ ⲉⲁⲩϫⲓϯⲡⲉ ⲛⲧⲇⲱⲣⲉⲁ ⲛⲧⲡⲉ ⲉⲁⲩⲣⲙⲉⲧⲟⲭⲟⲥ ⲙⲡⲉⲡⲛⲁ ⲉⲧⲟⲩⲁⲁⲃ
ⲉ̅ⲉⲁⲩϫⲓϯⲡⲉ ⲙⲡϣⲁϫⲉ ⲉⲧⲛⲁⲛⲟⲩϥ ⲛⲧⲉ ⲡⲛⲟⲩⲧⲉ ⲙⲛⲛϭⲟⲙ ⲙⲡⲁⲓⲱⲛ ⲉⲧⲛⲁϣⲱⲡⲉ (aiōn g165)
6 og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.
ⲋ̅ⲉⲁⲩϩⲉ ⲛⲥⲉⲁⲁⲩ ⲟⲛ ⲛⲃⲣⲣⲉ ⲉⲩⲙⲉⲧⲁⲛⲟⲓⲁ ⲉⲩⲉⲓϣⲉ ⲛⲁⲩ ⲛⲕⲉⲥⲟⲡ ⲙⲡϣⲏⲣⲉ ⲙⲡⲛⲟⲩⲧⲉ ⲁⲩⲱ ⲉⲩⲡⲁⲣⲁⲇⲓⲅⲙⲁⲧⲓⲍⲉ ⲙⲙⲟϥ
7 For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;
ⲍ̅ⲡⲕⲁϩ ⲅⲁⲣ ⲉⲧⲥⲱ ⲙⲡϩⲱⲟⲩ ⲉⲧⲛⲏⲩ ⲉϫⲱϥ ⲛϩⲁϩ ⲛⲥⲟⲡ ⲉⲧϫⲡⲟ ⲛⲟⲩⲛⲧⲏϭ ⲉⲛⲁⲛⲟⲩϥ ⲛⲛⲉⲧⲟⲩⲣϩⲱⲃ ⲉⲣⲟϥ ⲉⲧⲃⲏⲏⲧⲟⲩ ϥⲛⲁϫⲓ ⲛⲟⲩⲥⲙⲟⲩ ⲉⲃⲟⲗ ϩⲓⲧⲙ ⲡⲛⲟⲩⲧⲉ
8 men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.
ⲏ̅ⲉϥⲧⲁⲩⲟ ⲇⲉ ⲉⲃⲟⲗ ⲛϩⲉⲛϣⲟⲛⲧⲉ ⲙⲛ ϩⲉⲛⲁⲣⲟⲟⲩⲉ ϥⲧⲥⲧⲏⲩ ⲉⲃⲟⲗ ⲁⲩⲱ ϥϩⲏⲛ ⲉϩⲟⲩⲛ ⲉⲡⲥⲁϩⲟⲩ ⲡⲁⲓ ⲉⲧⲉⲣⲉⲧⲉϥϩⲁⲏ ⲛⲁϣⲱⲡⲉ ⲉⲡⲣⲟⲕϩϥ
9 Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.
ⲑ̅ⲧⲛⲡⲓⲑⲉ ⲇⲉ ϩⲁⲣⲱⲧⲛ ⲛⲁⲙⲉⲣⲁⲧⲉ ϫⲉ ⲧⲉⲧⲛϩⲉⲛⲉⲧⲥⲟⲧⲡ ⲁⲩⲱ ⲛⲉⲧϩⲏⲛ ⲉϩⲟⲩⲛ ⲉⲡⲉⲩϫⲁⲓ ⲉϣϫⲉ ⲧⲛⲣⲡⲕⲉϣⲁϫⲉ ⲛⲧⲉⲉⲓϩⲉ
10 For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.
ⲓ̅ⲛⲟⲩⲁⲇⲓⲕⲟⲥ ⲅⲁⲣ ⲁⲛ ⲡⲉ ⲡⲛⲟⲩⲧⲉ ⲉⲣⲡⲱⲃϣ ⲙⲡⲉⲧⲛϩⲱⲃ ⲙⲛ ⲧⲁⲅⲁⲡⲏ ⲉⲛⲧⲁⲧⲉⲧⲛⲟⲩⲟⲛϩⲥ ⲉⲃⲟⲗ ⲉⲡⲉϥⲣⲁⲛ ⲉⲁⲧⲉⲧⲛⲇⲓⲁⲕⲟⲛⲓ ⲛⲛⲉⲧⲟⲩⲁⲁⲃ ⲁⲩⲱ ⲉⲧⲉⲧⲛⲇⲓⲁⲕⲟⲛⲓ
11 Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,
ⲓ̅ⲁ̅ⲧⲛⲉⲡⲓⲑⲩⲙⲓ ⲇⲉ ⲉⲧⲣⲉ ⲡⲟⲩⲁ ⲡⲟⲩⲁ ⲙⲙⲱⲧⲛ ⲟⲩⲱⲛϩ ⲉⲃⲟⲗ ⲛϯⲥⲡⲟⲩⲇⲏ ⲛⲟⲩⲱⲧ ⲛⲛⲁϩⲣⲙ ⲡⲧⲱⲧ ⲛϩⲏⲧ ⲛⲑⲉⲗⲡⲓⲥ ⲉⲥⲧⲁϫⲣⲏⲩ ϣⲁⲃⲟⲗ
12 forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.
ⲓ̅ⲃ̅ϫⲉⲕⲁⲥ ⲉⲛⲛⲉⲧⲛϣⲱⲡⲉ ⲉⲧⲉⲧⲛⲟⲩⲟϣϥ ⲁⲗⲗⲁ ⲉⲧⲉⲧⲛⲧⲟⲛⲧⲛ ⲙⲙⲱⲧⲛ ⲉⲛⲉⲧⲛⲁⲕⲗⲏⲣⲟⲛⲟⲙⲓ ⲛⲛⲉⲣⲏⲧ ϩⲓⲧⲛ ⲧⲉⲩⲡⲓⲥⲧⲓⲥ ⲙⲛ ⲧⲉⲩⲙⲛⲧϩⲁⲣϣϩⲏⲧ
13 For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:
ⲓ̅ⲅ̅ⲉⲁ ⲡⲛⲟⲩⲧⲉ ⲅⲁⲣ ⲉⲣⲏⲧ ⲛⲁⲃⲣⲁϩⲁⲙ ⲉⲃⲟⲗ ϫⲉ ⲙⲛ ⲡⲉⲧⲛⲁⲁⲁϥ ⲉⲣⲟϥ ⲉⲧⲣⲉϥⲱⲣⲕ ⲙⲙⲟϥ ⲁϥⲱⲣⲕ ⲙⲙⲟϥ ⲙⲙⲓⲛ ⲙⲙⲟϥ
14 Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;
ⲓ̅ⲇ̅ⲉϥϫⲱ ⲙⲙⲟⲥ ϫⲉ ⲉⲓⲥⲙⲟⲩ ϯⲛⲁⲥⲙⲟⲩ ⲉⲣⲟⲕ ⲁⲩⲱ ⲉⲉⲓⲧⲁϣⲟ ϯⲛⲁⲧⲁϣⲟⲕ
15 og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.
ⲓ̅ⲉ̅ⲁⲩⲱ ⲛⲧⲉⲉⲓϩⲉ ⲉⲁϥⲣϩⲁⲣϣϩⲏⲧ ⲁϥⲙⲁⲧⲉ ⲙⲡⲉⲣⲏⲧ
16 For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
ⲓ̅ⲋ̅ⲛⲣⲱⲙⲉ ⲅⲁⲣ ⲉϣⲁⲩⲱⲣⲕ ⲙⲡⲉⲧⲟ ⲛⲛⲟϭ ⲉⲣⲟⲟⲩ ⲁⲩⲱ ⲑⲁⲏ ⲛⲁⲛⲧⲓⲗⲟⲅⲓⲁ ⲛⲓⲙ ⲉⲩⲧⲁϫⲣⲟ ⲛⲁⲩ ⲡⲉ ⲡⲁⲛⲁϣ
17 Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,
ⲓ̅ⲍ̅ϩⲙ ⲡⲁⲓ ⲛϩⲟⲩⲟ ⲉⲣⲉⲡⲛⲟⲩⲧⲉ ⲟⲩⲉϣⲧⲁⲙⲉ ⲛⲉⲕⲗⲏⲣⲟⲛⲟⲙⲟⲥ ⲙⲡⲉⲣⲏⲧ ⲉⲡⲉϥϣⲟϫⲛⲉ ⲉⲧⲉⲙⲉϥⲡⲱⲱⲛⲉ ⲁϥⲙⲉⲥⲓⲧⲉⲩⲉ ⲙⲙⲟϥ ϩⲛ ⲟⲩⲁⲛⲁϣ
18 forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,
ⲓ̅ⲏ̅ϫⲉⲕⲁⲥ ϩⲓⲧⲛ ϩⲱⲃ ⲥⲛⲁⲩ ⲛⲁⲧⲡⲱⲱⲛⲉ ϩⲛ ⲛⲁⲓ ⲉⲩⲁⲧϭⲟⲙ ⲡⲉ ⲉⲧⲣⲉ ⲡⲛⲟⲩⲧⲉ ϫⲓϭⲟⲗ ⲉⲛⲉϫⲓ ⲛⲁⲛ ⲛⲟⲩⲥⲟⲡⲥ ⲉϥⲧⲁϫⲣⲏⲩ ⲛⲉⲛⲧⲁⲩⲡⲱⲧ ⲉϩⲟⲩⲛ ⲉⲁⲙⲁϩⲧⲉ ⲛⲑⲉⲗⲡⲓⲥ ⲉⲧⲕⲏ ⲛⲁⲛ ⲉϩⲣⲁⲓ
19 det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,
ⲓ̅ⲑ̅ⲧⲁⲓ ⲉⲧϣⲟⲟⲡ ⲛⲁⲛ ⲛⲑⲉ ⲛⲟⲩϩⲁⲩϭⲁⲗ ⲛⲧⲉⲛⲯⲩⲭⲏ ⲉⲥⲟⲣϫ ⲁⲩⲱ ⲉⲥⲧⲁϫⲣⲏⲩ ⲉⲥⲃⲏⲕ ⲉϩⲟⲩⲛ ⲉⲡⲥⲁ ⲛϩⲟⲩⲛ ⲙⲡⲕⲁⲧⲁⲡⲉⲧⲁⲥⲙⲁ
