Hebreerne 3
1 Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,
Pwknvyarnv gv gokta kunam ngoogv kristan ajin vdwa! ngonugv mvngjwng kunamlo Pwknvyarnv gv Butvyachok gubv vngmukunam Jisunyi nonu mvngka toka.
2 han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.
Moses gv Pwknvyarnvnaam lo kudungkua nga jwkjwkvrwk bv rinam apiabv, nw Pwknvyarnv gvlo jwkjwkvrwk nvgobv ritoku, Pwknvyarnv ninyia so gv kudungkua nga ridubv jitoku.
3 For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.
Naam ha svnga mvnv nyi angv kaiyago mvngdv nga paadunv. Ho apiabv Moses nyimam svnga Jisu achialvbv mvngdvnam gubv ridunv.
4 Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;
Mvnam gvbv naam mvnwngnga mvnv akonv mvdunv—okv ogumvnwng nga mvnv ngv Pwknvyarnv akin.
5 og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,
Moses Pwknvyarnv gv naam lo Pakbu gubvrila jwkjwkvrwk nvgobv ritoku, okv Pwknvyarnv gv aainvgv lvgabv minse nga nw mintoku.
6 men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.
Vbvritola Kristo jwkjwkvrwknv Kuunyilo gubvrila Pwknvyarnv gv naam ha rigvdogv nvgobv rito. Ngonu mvngpak nvgobv rila mvngtinnam lo doobwng bolo ngonu Pwknvyarnv gv naam bv ridunv.
7 Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,
Vkvlvgabv, Darwknv Dow hv vbv minto, “Nonu silu Pwknvyarnv gv vlv nga tvvpadubolo,
8 da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,
nonugv abuapa vdwgv Pwknvyarnvnyi rinyingriru rilo rinam apiabv nonu vlwnghapok bv gvyoka, bunugv ninyi rikwripakri alulo bunu chukrimooku lo renya toku.
9 hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;
Pwknvyarnv mindu, bunu ngoogv anying champigo ogu—ogu rinam ha kaapv tvlaka, hoka bunu nga rikwripakla okv rikw nyatoku.
10 derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,
Okv vkvlvgabv ngo ho nyi vdwa haachi laku okv minto, ‘Bunu alu gv dwkia nga pakmarisubv rinyadu okv ngoogv gamki nama tvjimakv vnyadu.’
11 så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!
Ngo haachila okv milv toku: ‘Ngoogv bunua doonu modubv jinam mookulo bunu vdwloka aanyu kumare!’”
12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;
Ngoogv ajin vdwa nonugv lokv yvv akonvka haapok v alvmabv rila okv mvngjwng mabv rila turnv Pwknvyarnvnyi dakkur nyola adu manam lvgabv himasuto laka.
13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;
Vmabvya, vbvrinam lvgabv nonugv lokv yvv akonvka rimur gv kubnam gubv okv vlwnghapok bv rimabvka, Darwknv kitaplo “Silu” vla ngonua minbv dvdvlobv nonu ajinanyingnga ridur minsu laka.
14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.
Ngonugv kvvlo gv mvngtin nama ataranya lobv hvngdwngbv vvbwng dubolo ngonu Kristonyi lvkobv richam gubv ridunv.
15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,
Darwknv kitaplo svbvching mindu: “Nonuno silu Pwknvyarnv gv vlv nga tvvpadubolo, nonugv abuapa vdwv vdwlo bunu Pwknvyarnvnyi rinyingriru tokudw bunu vlwnghapok bv rinya toku vbv nonuno vbv vlwnghapok bv rinya mabvka.”
16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?
Yvv bunula Pwknvyarnv gv vlv nga tvvtola ninyia rinyingrirunv vdwv? Moses gv Ijipt lokvnga linggv kunam mvnwngngv.
17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?
Yvv bunuala Pwknvyarnv anying champigo haachi kunamv? Rimur nyala yvvbunudw chukrimooku lo sinya tokudw ho nyi vdwa.
18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?
Vdwlo Pwknvyarnv ninyigv dinchirungbv milv nama mvtokubvdw, “Ngoogv bunua doonu dubv jinam mookulo bunu vdwloka aanyumare”—vbv minam si yvv bunua minpvnv? Rinyingrirunv vdwa mintoku.
19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.
Vbvrikunamv ngonu kaapa duku bunu ho mooku lo aapa nyumato ogulvgavbolo bunu mvngjwng matoku.
