Hebreerne 3
1 Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,
So, my brothers and sisters who live for God and who share in this heavenly calling, we need to think carefully about Jesus—the one we say is sent by God, and is the High Priest.
2 han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.
He was faithful to God in the work he was chosen to do, just like Moses was faithful to God in God's house.
3 For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.
But Jesus deserves much greater glory than Moses, in the same way that the builder of a house deserves more credit than the house.
4 Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;
Every house has its builder; God is the builder of everything.
5 og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,
As a servant, Moses was faithful in God's house. He provided evidence of what would be announced later.
6 men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.
But Christ is a son, in charge of God's house. And we are God's house as long as we hold on with confidence to the hope we boast we believe in.
7 Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,
This is why the Holy Spirit says, “If you hear what God is saying to you today,
8 da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,
don't have a hard-hearted attitude like the time you rebelled against him, when you tested him in the wilderness.
9 hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;
Your fathers put me through it, trying my patience, and they saw the evidence I gave them for forty years.
10 derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,
That generation made me angry and so I said, ‘They're always mistaken in what they think, and they don't know me or what I'm doing.’
11 så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!
So in my frustration I vowed, ‘They shall not enter my rest.’”
12 Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;
Brothers and sisters, make sure that none of you has an evil mindset that's given up trusting in the God of life.
13 men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;
Encourage each other every day while you still have “today,” so that none of you will be deceived by sin and become hard-hearted.
14 for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.
For we are partners with Christ as long as we hold on to our confidence in God from beginning to end.
15 Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,
As Scripture says, “If you hear what God is saying to you today, don't have a hard-hearted attitude like the time you rebelled against him.”
16 hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?
Who was it that rebelled against God, even though they heard what he said? Wasn't it all those who were led out of Egypt by Moses?
17 Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?
Who was God upset with for forty years? Wasn't it those who sinned, those who were buried in the desert?
18 Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?
Who was God speaking of when he vowed they should not enter into his rest? Wasn't it those who disobeyed him?
19 Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.
So we see that they were not able to enter because they didn't trust him.
