Hebreerne 12
1 Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt,
Əmdi ǝtirapimizda guwaⱨqilar xunqǝ qong buluttǝk bizni oruwalƣaqⱪa, ⱨǝrhil eƣir yük ⱨǝm bizgǝ asanla qirmixiwalidiƣan gunaⱨni qɵrüp taxlap, aldimizƣa ⱪoyulƣan yügürüx yolini qidamliⱪ bilǝn besip yügürǝyli; buningda kɵzimizni etiⱪadimizning Yol Baxliƣuqisi wǝ Takamullaxturƣuqisi bolƣan Əysaƣa tikǝyli. U Ɵzini kütkǝn huxalliⱪ üqün kresttiki azabⱪa bǝrdaxliⱪ bǝrdi ⱨǝm uningda bolƣan ⱨaⱪarǝtkǝ pisǝnt ⱪilmidi. Xuning bilǝn U Hudaning tǝhtining ong tǝripidǝ olturƣuzuldi.
2 idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.
3 Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!
Kɵnglünglǝrning ⱨerip sowup kǝtmǝsliki üqün, gunaⱨkarlarning xunqǝ ⱪattiⱪ horlaxliriƣa bǝrdaxliⱪ Bǝrgüqini kɵngül ⱪoyup oylanglar.
4 Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden,
Gunaⱨⱪa ⱪarxi kürǝxlǝrdǝ tehi ⱪan aⱪⱪuzux dǝrijisigǝ berip yǝtmidinglar.
5 og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham;
Hudaning silǝrgǝ Ɵz pǝrzǝntlirim dǝp jekilǝydiƣan [muⱪǝddǝs yazmilardiki] munu sɵzlirini untudunglar: — «I oƣlum, Pǝrwǝrdigarning tǝrbiyisigǝ sǝl ⱪarima, Əyiblǝnginingdǝ kɵnglüng sowup kǝtmisun,
6 for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.
Qünki Pǝrwǝrdigar sɵyginigǝ tǝrbiyǝ beridu, Mening oƣlum dǝp ⱪobul ⱪilƣanlarning ⱨǝmmisini dǝrrilǝydu».
7 Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?
Azab qǝkkininglarni Hudaning tǝrbiyisi dǝp bilip, uningƣa bǝrdaxliⱪ beringlar. Qünki silǝrning tǝrbiyǝ elixinglarning ɵzi Hudaning silǝrni oƣlum dǝp muamilǝ ⱪilƣanliⱪini kɵrsitidu. Ⱪaysi pǝrzǝnt atisi tǝripidin tǝrbiyilǝnmǝydu?
8 Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.
Əmdi [Hudaning] tǝrbiyilixidǝ ⱨǝrbir pǝrzǝntining ɵz ülüxi bar; lekin bu ix silǝrdǝ kǝm bolsa ⱨǝⱪiⱪiy oƣulliridin ǝmǝs, bǝlki ⱨaramdin bolƣan pǝrzǝnti bolup qiⱪisilǝr.
9 Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?
Uning üstigǝ ⱨǝmmimizning ɵzimizgǝ tǝrbiyǝ bǝrgǝn ǝt jǝⱨǝttiki atilirimiz bar, biz ularnimu ⱨɵrmǝtlǝp kǝlduⱪ. Xundaⱪ ikǝn, roⱨlarning atisiƣa tehimu itaǝt ⱪilmamduⱪ? Xundaⱪta ⱨayatimiz yaxnimamdu?
10 For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet.
Ət jǝⱨǝttiki atilirimiz bǝrⱨǝⱪ pǝⱪǝt ɵzi muwapiⱪ kɵrgǝn yol boyiqǝ azƣinǝ waⱪit bizni tǝrbiyiligǝn. Lekin U bolsa bizgǝ paydiliⱪ bolsun dǝp, pak-muⱪǝddǝslikidin muyǝssǝr boluximiz üqün tǝrbiyilǝydu.
11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.
Əmdi ⱪattiⱪ tǝrbiyǝ berilgǝn waⱪtida adǝmni hux ⱪilmaydu, ǝksiqǝ adǝmni ⱪayƣuƣa qɵmdüridu; biraⱪ buning bilǝn tüzǝlgǝnlǝrgǝ u keyin ⱨǝⱪⱪaniyliⱪtin qiⱪⱪan tinq-hatirjǝmlikning mewisini beridu.
12 Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær,
Xuning üqün, «Telip sanggiliƣan ⱪolunglarni, zǝiplixip kǝtkǝn tizinglarni ruslanglar»
13 og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!
wǝ «aⱪsaⱪ»larning pükülüp ⱪalmay, bǝlki xipa tepixi üqün pütliringlarni tüz yollarda mangdurunglar.
14 Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.
Barliⱪ kixilǝr bilǝn inaⱪ ɵtüxkǝ wǝ pak-muⱪǝddǝs yaxaxⱪa intilinglar; muⱪǝddǝs bolmiƣan kixi ⱨǝrgiz Rǝbni kɵrǝlmǝydu.
15 Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den,
Oyƣaⱪ turunglarki, ⱨeqkim Hudaning meⱨir-xǝpⱪitidin mǝⱨrum ⱪalmisun; aranglarda silǝrgǝ ix tapⱪuzup silǝrni kɵydüridiƣan, xundaⱪla kɵp adǝmlǝrni bulƣap napak boluxⱪa sǝwǝb bolidiƣan birǝr ɵq-adawǝt yiltizi ünmisun.
16 at ikke nogen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett.
Aranglarda ⱨeqbir buzuⱪluⱪ ⱪilƣuqi yaki ɵzining tunji oƣulluⱪ ⱨoⱪuⱪini bir wah tamaⱪⱪa setiwǝtkǝn Əsawdǝk ihlassiz kixi bolmisun.
17 I vet jo at han og senere, da han vilde arve velsignelsen, blev avvist - for han fant ikke rum for bot - enda han søkte den med tårer.
Qünki silǝrgǝ mǝlumki, Əsaw keyin [atisining] hǝyrlik duasini elixni oyliƣan bolsimu, xundaⱪla uningƣa intilip kɵz yaxlirini eⱪitip yalwurƣan bolsimu, u [bu ixlarni orniƣa] [kǝltüridiƣan] towa ⱪilix yolini tapalmay, rǝt ⱪilindi.
18 For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær,
Qünki silǝr ⱪol bilǝn tutⱪili bolidiƣan, yalⱪunlap ot yenip turuwatⱪan ⱨǝmdǝ sürlük bulut, ⱪarangƣuluⱪ wǝ ⱪara ⱪuyun ⱪapliƣan axu taƣⱪa kǝlmidinglar —
19 og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, bad at der ikke måtte tales mere til dem;
(u jayda kanay sadasi bilǝn sɵzligǝn awaz yǝtküzülgǝndǝ, bularni angliƣanlar: «Bizgǝ yǝnǝ sɵz ⱪilinmisun!» dǝp [Hudaƣa] yalwuruxti;
20 for de kunde ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det stenes,
qünki ular ⱪilinƣan ǝmrni kɵtürǝlmidi. «Egǝr bu taƣⱪa ⱨǝtta birǝr ⱨaywanning ayiƣi tǝgsimu, qalma-kesǝk ⱪilip ɵltürülsun» [dǝp tapilanƣanidi];
21 og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver.
u kɵrünüx xundaⱪ ⱪorⱪunqluⱪ idiki, Musamu: «Bǝk ⱪattiⱪ ⱪorⱪup ƣal-ƣal titrǝp kǝttim» degǝnidi).
22 Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener,
— Silǝr bǝlki Zion teƣiƣa, yǝni mǝnggü ⱨayat Hudaning xǝⱨiri — ǝrxtiki Yerusalemƣa, tümǝnligǝn pǝrixtilǝrgǝ,
23 til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,
isimliri ǝrxtǝ pütülgǝn tunji tuƣulƣanlarning ⱨeyt-mǝrikǝ huxalliⱪida jǝm ⱪilinƣan jamaitigǝ, ⱨǝmmǝylǝnning soraⱪqisi Hudaƣa, takamullaxturulƣan ⱨǝⱪⱪaniy kixilǝrning roⱨliriƣa
24 og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.
wǝ yengi ǝⱨdining wasitiqisi Əysaƣa, xundaⱪla ⱨǝm Uning sepilgǝn ⱪeniƣa kǝldinglar. Bu ⱪan Ⱨabilningkidin ǝwzǝl sɵz ⱪilidu.
25 Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!
Bu sɵzni ⱪilƣuqini rǝt ⱪilmasliⱪinglar üqün diⱪⱪǝt ⱪilinglar. Qünki yǝr yüzidǝ ɵzlirigǝ wǝⱨiy yǝtküzüp agaⱨlandurƣuqini rǝt ⱪilƣanlar jazadin ⱪeqip ⱪutulalmiƣan yǝrdǝ, ǝrxtǝ bizni agaⱨlandurƣuqidin yüz ɵrüsǝk, ⱨalimiz tehimu xundaⱪ bolmamdu?
26 Hans røst rystet dengang jorden; men nu har han lovt og sagt: Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.
Əmdi xu qaƣda Hudaning awazi zeminni tǝwritiwǝtkǝnidi; lekin ǝmdi U: «Ɵzüm yǝnǝ bir ⱪetim zeminnila ǝmǝs, asmannimu tǝwritimǝn» dǝp wǝdǝ ⱪildi.
27 Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved.
«Yǝnǝ bir ⱪetim» degǝn bu sɵz tǝwritilidiƣanlarning, yǝni yaritilƣan nǝrsilǝrning tǝwritilixi bilǝn yoⱪitilidiƣanliⱪini, tǝwrǝtkili bolmaydiƣan nǝrsilǝrning mǝnggü muⱪim bolidiƣanliⱪidin ibarǝt mǝnini bildüridu.
28 Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!
Xuning üqün, tǝwrǝtkili bolmaydiƣan bir padixaⱨliⱪⱪa muyǝssǝr bolup, meⱨir-xǝpⱪǝtni qing tutup bu arⱪiliⱪ ihlasmǝnlik wǝ ǝyminix-ⱪorⱪunq bilǝn Hudani hursǝn ⱪilidiƣan ibadǝtlǝrni ⱪilayli.
29 For vår Gud er en fortærende ild.
Qünki Hudayimiz ⱨǝmmini yǝwǝtküqi bir ottur.
