Hebreerne 12
1 Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt,
Eini rangin chu, rietpuipungei mipui tamtak huolin ei om sika hin, mikhap ngâi neinun murdi lampui renga le sietna einia koprap hi ei thenin pai ei ta, ei motona tân insietna a oma hin ranak songin tân ei ti u.
2 idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.
Jisua ei taksônna minngamna phutna le mongna tieng ei mitin enngit ei ti u. Khros sika han mong uol maka! Ama han a motona râisânnân a lei ngâk sika han khros chunga intemtaka a thi rang hah itên mindon maka, male atûn chu Pathien rêngsukmun changtieng a hon sung zoi.
3 Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!
Masikin, nin thenin nin inzala nin mâk loina rangin nunsie ngei esêlna-natak tuongpu lei palna hah mindon roi!
4 Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden,
Sietna nin doina hin thi ngam rak rang dôrin la song mak chei.
5 og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham;
Pathien'n a nâingei anga nangni a mohôkna chong ngei hah nin mingil mo zoi? “Ka nâipasal, Pumapa nang a mindik lâihan lunghâng thôn la, male nang a ngo lâi khomin inzal no roh.
6 for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.
Asikchu Pumapa'n a lungkham ngei kai chu a mindik ngâia, male nâi anga a pomngei kai chu a sepngei ngâi.”
7 Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?
Pân sepna anga nangni a mintuong hi dier roi; nin tuongna hin Pathien'n nâingei anga nangni a bena hih ânlang ani. Pa'n a nâingei a sep ngâiloi tu mo a oma?
8 Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.
A nâingei murdi'n sepna an tong ngâi anga nin tong nôn chu, nâi tatak ngei ni mak cheia, jâinâi kêng nin ni, tina ani.
9 Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?
Ei munisi nina tienga ei pa ngei khom min sep ngâia male ei jâ ngei ngâi ani. Khodôr tak mo, nonte, ei Ratha tienga Pa kôm vangte inpêklûtin ei om rang anâng ni zoi!
10 For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet.
Ei munisi tienga pa ngeiin chu chomolte, asa an ti lam takin min sep ngâia; aniatachu Pathien'n chu ei satna rang le ânthiengna ei chang theina rangin kêng mi sep ngâi.
11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.
Sepna ei tuong lâiin chu râisâna ni loiin, khoi mini inngûinân ma zora han chu ei ta rangin ânlang ngâi. Nikhomsenla, nûka chu, ma anga sepna tuonga nunchansôia omngeiin chu rathanngamom ringnun diktak ha râisânman an ât ngâi.
12 Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær,
Nin kut khamngei hah lâng ungla, nin minkhûk ânnîk ngei hah minngîr roi.
13 og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!
Kholrangei hah lôntheiloia an omloina rangin, mindama an om theina rangin lam tûna lôn roi.
14 Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.
Mi tiin leh inngêia lêng rang pût ungla, inthiengna dôn rangin pût sa roi, asikchu maha boiin tutên Pumapa mu thei noni ngei.
15 Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den,
Tute Pathien moroina renga kîr nôka, thingkung kha hônchera, a tûr sika baiinkhamna tamtak suok anga mi omloi rangin inrung roi.
16 at ikke nogen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett.
Tute indit song mi mo nônchu Esau anga ratha mi niloia, om anghan hong om no roi. Ama hah nâipasal ulien nina hah voikhat bunêkna rangin a juor ani.
17 I vet jo at han og senere, da han vilde arve velsignelsen, blev avvist - for han fant ikke rum for bot - enda han søkte den med tårer.
Nûka han, a Pa satvurna la chang rang nuomin mitrithi tâkpumin zong khomresea, a sin lei tho hah thûl rangin ite lampui dang reng a man khâiloi sikin hengin aom zoi, ti nin riet.
18 For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær,
Nangni chu nin rietphâk thei Israel mipui ngei hong anghan Sinai Tânga hong nimak cheia, mahan meichuongngei, ijîngngei le sûmdukngei, phâivuopuingei,
19 og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, bad at der ikke måtte tales mere til dem;
bekul miring inringtak ngei, le rôl miring ngei a oma. Mipui ngeiin ma rôl hah an riet lâihan, chongbâi dang riet nôk khâiloi rangin an ngêna.
20 for de kunde ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det stenes,
“Sâ tena luo khom tâng hah a tônin chu lunga dêng that ngêt rang ani,” ti chongpêk hah an tuong theiloi sika ani.
21 og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver.
An mu hah chi a om sabaka, Moses luon, “Ki chia kên nîknat!” a ti ani.
22 Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener,
Manêkin, nangni chu Zion Tâng, Pathien Ring khopuilien, invân Jerusalem leh vântîrtonngei isâng tamtak ngei omna hong nin ni.
23 til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,
Nangni chu Pathien nâilutîr ngei invâna an riming chuongsai ngei râisâna an intûpna hong nin ni. Mi murdi ngei roijêkpu le misa ngei ratha achukphara sinpu Pathien kôm hong nin ni.
24 og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.
Nangni chu Jisua, chonginkhit thar minsûkpu thisen rethe, Abel thisen nêka neinun sa uol chonginkhâmpu kôm nin hong ani.
25 Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!
Hanchu, thurchi misîrpu hah lei rangâi nuomloia nin om loina rangin singthei roi. Tukhom pilchunga pathien thurchi misîrpu lei rangâi nuomloi ngei chu rotpai thei mak ngei. Eini invân renga thurchi misîrpu nûksongngei vang hinte kho angin mo ei rotpai thei ranga!
26 Hans røst rystet dengang jorden; men nu har han lovt og sagt: Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.
Ma zora han, a rôl han pilchung ânnîka, aniatachu atûn chu, “Voikhat chu pilchung vai niloiin invân khom ka la min nîk sa rang tiin chong ânkhâm ani.”
27 Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved.
Masikin, “Tûn voikhat” ti chongbâi hin neinun sinngei hah min nîkin thonpai la nîng an ta, neinun ânnîk theiloingei chu om bang an tih, tiin ânthârin a minlang ani.
28 Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!
Hanchu, rêngram innîk theiloi ei man sika hin ei râiminsân ei ti u. Râisânin, a lungdo lamin leh rintak le chipumin Pathien chubaimûk ei ti u;
29 For vår Gud er en fortærende ild.
asikchu ei Pathien hi adiktakin mi kângminmang ngâi mei ani.
