Hebreerne 12
1 Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt,
Therfor we that han so greet a cloude of witnessis put to, do we awei al charge, and synne stondinge aboute vs, and bi pacience renne we to the batel purposid to vs,
2 idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.
biholdinge in to the makere of feith, and the perfit endere, Jhesu; which whanne ioye was purposid to hym, he suffride the cros, and dispiside confusioun, and sittith on the riythalf of the seet of God.
3 Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!
And bithenke ye on hym that suffride siche `ayen seiynge of synful men ayens hym silf, that ye be not maad wery, failinge in youre soulis.
4 Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden,
For ye ayenstoden not yit `til to blood, fiytyng ayens synne.
5 og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham;
And ye han foryet the coumfort that spekith to you as to sones, and seith, My sone, nyle thou dispise the teching of the Lord, nether be thou maad weri, the while thou art chastisid of hym.
6 for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.
For the Lord chastisith hym that he loueth; he betith euery sone that he resseyueth.
7 Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?
Abide ye stille in chastising; God proferith hym to you as to sones. For what sone is it, whom the fadir chastisith not?
8 Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.
That if ye `ben out of chastising, whos parteneris ben ye alle maad, thanne ye ben auowtreris, and not sones.
9 Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?
And aftirward we hadden fadris of oure fleisch, techeris, and we with reuerence dredden hem. Whethir not myche more we schulen obeische to the fadir of spiritis, and we schulen lyue?
10 For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet.
And thei in tyme of fewe dayes tauyten vs bi her wille; but this fadir techith to that thing that is profitable, in resseyuynge the halewing of hym.
11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.
And ech chastisyng in present tyme semeth to be not of ioye, but of sorewe; but aftirward it schal yelde fruyt of riytwisnesse moost pesible to men exercisid bi it.
12 Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær,
For whiche thing reise ye slowe hondis,
13 og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!
and knees vnboundun, and make ye riytful steppis to youre feet; that no man haltinge erre, but more be heelid.
14 Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.
Sue ye pees with alle men, and holynesse, with out which no man schal se God.
15 Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den,
Biholde ye, that no man faile to the grace of God, that no roote of bittirnesse buriownynge vpward lette, and manye ben defoulid bi it;
16 at ikke nogen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett.
that no man be letchour, ether vnhooli, as Esau, which for o mete seelde hise firste thingis.
17 I vet jo at han og senere, da han vilde arve velsignelsen, blev avvist - for han fant ikke rum for bot - enda han søkte den med tårer.
For wite ye, that afterward he coueitinge to enherite blessing, was repreued. For he foond not place of penaunce, thouy he souyte it with teeris.
18 For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær,
But ye han not come to the fier able to be touchid, and able to come to, and to the whirlewynd, and myst, and tempest, and soun of trumpe, and vois of wordis;
19 og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, bad at der ikke måtte tales mere til dem;
which thei that herden, excusiden hem, that the word schulde not be maad to hem.
20 for de kunde ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det stenes,
For thei beren not that that was seid, And if a beeste touchide the hil, it was stonyd.
21 og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver.
And so dredeful it was that was seyn, that Moises seide, Y am a ferd, and ful of trembling.
22 Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener,
But ye han come nyy to the hil Sion, and to the cite of God lyuynge, the heuenli Jerusalem, and to the multitude of many thousynde aungels,
23 til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,
and to the chirche of the firste men, whiche ben writun in heuenes, and to God, domesman of alle, and to the spirit of iust perfit men,
24 og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.
and to Jhesu, mediatour of the newe testament, and to the sprenging of blood, `betere spekinge than Abel.
25 Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!
Se ye, that ye forsake not the spekere; for if thei that forsaken him that spak on the erthe, aschapide not, myche more we that turnen awei fro him that spekith to vs fro heuenes.
26 Hans røst rystet dengang jorden; men nu har han lovt og sagt: Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.
Whos vois than mouyde the erthe, but now he ayen bihetith, and seith, Yit onys and Y schal moue not oneli erthe, but also heuene.
27 Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved.
And that he seith, Yit onys, he declarith the translacioun of mouable thingis, as of maad thingis, that tho thingis dwelle, that ben vnmouable.
28 Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!
Therfor we resseyuynge the kingdom vnmouable, haue we grace, bi which serue we plesynge to God with drede and reuerence.
29 For vår Gud er en fortærende ild.
For oure God is fier that wastith.
