1 Mosebok 44

1 Siden bød han den som forestod hans hus: Fyll mennenes sekker med korn så meget de kan føre, og legg enhvers penger øverst i hans sekk!

And he commanded the steward of his house, saying, Fill the men’s sacks [with] food, as much as they can carry, and put every man’s money in his sack’s mouth.

2 Men mitt beger, sølvbegeret, skal du legge øverst i den yngstes sekk sammen med pengene for hans korn. Og han gjorde som Josef bød ham.

And put my cup, the silver cup, in the sack’s mouth of the youngest, and his corn money. And he did according to the word that Joseph had spoken.

3 Om morgenen, da det blev lyst, lot de mennene med sine asener fare.

As soon as the morning was light, the men were sent away, they and their asses.

4 Da de hadde draget ut av byen og ennu ikke var langt kommet, sa Josef til den som forestod hans hus: Ta avsted, sett efter mennene, og når du når dem, skal du si til dem: Hvorfor har I gjengjeldt godt med ondt?

[And] when they were gone out of the city, [and] not [yet] far off, Joseph said unto his steward, Up, follow after the men; and when thou dost overtake them, say unto them, Wherefore have ye rewarded evil for good?

5 Er det ikke det beger som min herre drikker av, og som han spår i? Dette var ille gjort av eder.

[Is] not this [it] in which my lord drinketh, and whereby indeed he divineth? ye have done evil in so doing.

6 Og han innhentet dem og sa dette til dem.

And he overtook them, and he spake unto them these same words.

7 Da sa de til ham: Hvorfor taler min herre således? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noget slikt!

And they said unto him, Wherefore saith my lord these words? God forbid that thy servants should do according to this thing:

8 Se, de penger som vi fant øverst i våre sekker, hadde vi med oss tilbake til dig fra Kana'ans land; hvorledes skulde vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?

Behold, the money, which we found in our sacks’ mouths, we brought again unto thee out of the land of Canaan: how then should we steal out of thy lord’s house silver or gold?

9 Den av dine tjenere som det finnes hos, han skal dø, og vi andre skal være min herres træler.

With whomsoever of thy servants it be found, both let him die, and we also will be my lord’s bondmen.

10 Og han sa: Vel, la det være som I har sagt! Den som det finnes hos, skal være min træl, men I skal være uten skyld.

And he said, Now also [let] it [be] according unto your words: he with whom it is found shall be my servant; and ye shall be blameless.

11 Så skyndte de sig og løftet hver sin sekk ned på jorden, og enhver åpnet sin sekk.

Then they speedily took down every man his sack to the ground, and opened every man his sack.

12 Og han så efter; han begynte hos den eldste og endte hos den yngste, og begeret blev funnet i Benjamins sekk.

And he searched, [and] began at the eldest, and left at the youngest: and the cup was found in Benjamin’s sack.

13 Da sønderrev de sine klær og lesste hver på sitt asen og vendte tilbake til byen.

Then they rent their clothes, and laded every man his ass, and returned to the city.

14 Og Juda og hans brødre kom til Josefs hus mens han ennu var der, og de kastet sig til jorden for ham.

And Judah and his brethren came to Joseph’s house; for he [was] yet there: and they fell before him on the ground.

15 Da sa Josef til dem: Hvad er det for noget I har gjort? Visste I ikke at en mann som jeg kan spå?

And Joseph said unto them, What deed [is] this that ye have done? wot ye not that such a man as I can certainly divine?

16 Og Juda sa: Hvad skal vi svare min herre? Hvad skal vi si, og hvad skal vi rettferdiggjøre oss med? Gud har funnet dine tjeneres misgjerning; se, vi er min herres træler, både vi og den som begeret blev funnet hos.

And Judah said, What shall we say unto my lord? what shall we speak? or how shall we clear ourselves? God hath found out the iniquity of thy servants: behold, we [are] my lord’s servants, both we, and [he] also with whom the cup is found.

17 Men han sa: Det være langt fra mig å gjøre slikt! Den mann som begeret blev funnet hos, han skal være min træl, men dra I andre i fred op til eders far!

And he said, God forbid that I should do so: [but] the man in whose hand the cup is found, he shall be my servant; and as for you, get you up in peace unto your father.

18 Da gikk Juda frem til ham og sa: Hør mig, herre! La din tjener få tale et ord for min herres ører, og la ikke din vrede optendes mot din tjener; for du er som Farao selv.

Then Judah came near unto him, and said, Oh my lord, let thy servant, I pray thee, speak a word in my lord’s ears, and let not thine anger burn against thy servant: for thou [art] even as Pharaoh.

19 Min herre spurte sine tjenere: Har I far eller bror?

My lord asked his servants, saying, Have ye a father, or a brother?

20 Da sa vi til min herre: Vi har en gammel far, og han har en ung sønn, som er født i hans alderdom; hans bror er død, og han er alene igjen efter sin mor, og hans far har ham så kjær.

And we said unto my lord, We have a father, an old man, and a child of his old age, a little one; and his brother is dead, and he alone is left of his mother, and his father loveth him.

21 Og du sa til dine tjenere: Før ham ned til mig, så jeg kan få se ham med mine egne øine!

And thou saidst unto thy servants, Bring him down unto me, that I may set mine eyes upon him.

22 Da sa vi til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, da vil hans far dø.

And we said unto my lord, The lad cannot leave his father: for [if] he should leave his father, [his father] would die.

23 Men du sa til dine tjenere: Dersom ikke eders yngste bror kommer ned med eder, skal I ikke mere komme for mine øine.

And thou saidst unto thy servants, Except your youngest brother come down with you, ye shall see my face no more.

24 Da vi så kom hjem til din tjener min far, fortalte vi ham hvad min herre hadde sagt

And it came to pass when we came up unto thy servant my father, we told him the words of my lord.

25 Og vår far sa: dra avsted igjen og kjøp litt korn til oss!

And our father said, Go again, [and] buy us a little food.

26 Da sa vi: Vi kan ikke dra ned, men dersom vår yngste bror er med oss, da vil vi dra ned; for vi kan ikke komme mannen for øie uten at vår yngste bror er med.

And we said, We cannot go down: if our youngest brother be with us, then will we go down: for we may not see the man’s face, except our youngest brother [be] with us.

27 Men din tjener min far sa til - oss: I vet at min hustru fødte mig to sønner,

And thy servant my father said unto us, Ye know that my wife bare me two [sons: ]

28 og den ene gikk bort fra mig, og jeg sa: han er visselig revet ihjel; og jeg har aldri sett ham siden.

And the one went out from me, and I said, Surely he is torn in pieces; and I saw him not since:

29 Tar I nu også denne fra mig, og det møter ham nogen ulykke, så sender I mine grå hår med sorg ned i dødsriket. (Sheol h7585)

And if ye take this also from me, and mischief befall him, ye shall bring down my gray hairs with sorrow to the grave. (Sheol h7585)

30 Skal jeg nu komme hjem til din tjener min far, og gutten, som han henger ved med hele sin sjel, ikke er med oss,

Now therefore when I come to thy servant my father, and the lad [be] not with us; seeing that his life is bound up in the lad’s life;

31 så blir det hans død med det samme han ser at gutten ikke er med, og vi må sende din tjener vår fars grå hår med sorg ned i dødsriket. (Sheol h7585)

It shall come to pass, when he seeth that the lad [is] not [with us], that he will die: and thy servants shall bring down the gray hairs of thy servant our father with sorrow to the grave. (Sheol h7585)

32 For din tjener tok på sig å svare for gutten hos min far og sa: dersom jeg ikke har ham med tilbake til dig, vil jeg være min fars skyldner alle mine dager.

For thy servant became surety for the lad unto my father, saying, If I bring him not unto thee, then I shall bear the blame to my father for ever.

33 La derfor din tjener bli i guttens sted som træl hos min herre, men la gutten dra hjem med sine brødre!

Now therefore, I pray thee, let thy servant abide instead of the lad a bondman to my lord; and let the lad go up with his brethren.

34 For hvorledes skulde jeg dra hjem til min far uten at gutten var med mig? Jeg kunde ikke se på den sorg som vilde komme over min far.

For how shall I go up to my father, and the lad [be] not with me? lest peradventure I see the evil that shall come on my father.