1 Mosebok 29
1 Så gav Jakob sig atter på veien og drog til Østens barns land.
Then Jacob lifted up his feet, —and went his way towards the land of the sons of the East.
2 Og da han så sig omkring, fikk han se en brønn på marken, og ved den lå det tre flokker småfe. for av denne brønn vannet de feet; men stenen som lå over brønnens åpning, var stor.
And he looked, and lo! a well, in the field and lo! there, three flocks of sheep, lying down near it, for out of that well, do they water the flocks, but, the stone, is great, on the mouth of the well:
3 Der samlet alle feflokkene sig, og gjæterne veltet stenen fra brønnens åpning og vannet småfeet, og så la de stenen tilbake på sitt sted, over brønnens åpning.
so they gather together thither all the flocks, and roll away the stone from off the mouth of the well, and water the sheep, —and put back the stone upon the mouth of the well, to its place.
4 Jakob spurte dem: Mine brødre, hvor er I fra? De svarte: Vi er fra Karan.
And Jacob said to them, My brethren, whence are ye? And they said: From haran, are we.
5 Så spurte han dem: Kjenner I Laban, sønn til Nakor? De svarte: Ja, vi kjenner ham.
And he said to them, Know ye Laban, son of Nahor? And they said, We know him.
6 Da spurte han dem: Står det vel til med ham? De svarte: Ja, det gjør det, og se, der kommer hans datter Rakel med småfeet.
And he said to them, Is it well with him? And they said, Well, but lo! Rachel his daughter, coming in with the sheep.
7 Da sa han: Det er jo ennu høi dag, det er ennu ikke tid til å samle buskapen; vann småfeet og gå avsted igjen og gjæt!
And he said Lo! the day is yet high, it is not time for gathering together the cattle, —water the sheep, and go feed.
8 Men de sa: Det kan vi ikke før alle feflokkene er samlet, og stenen blir veltet fra brønnens åpning; da vanner vi småfeet.
And they said, We cannot, until that all the flocks are gathered together, and they roll away the stone, from off the mouth of the well, —and then can we water the sheep.
9 Mens han ennu talte med dem, kom Rakel med sin fars småfe; for det var hun som gjætte.
While yet he was speaking with them, Rachel, had come in with the sheep which belonged to her father, for a shepherdess, was she.
10 Og da Jakob så Rakel, sin morbror Labans datter, og så småfeet som hørte hans morbror til, gikk han frem og veltet stenen fra brønnens åpning og vannet sin morbror Labans småfe.
And it came to pass when Jacob saw Rachel daughter of Laban, his mother’s brother, and the sheep of Laban, his mother’s brother, that Jacob went near, and rolled away the stone from off the mouth of the well, and watered the sheep of Laban his mother’s brother,
11 Og Jakob kysset Rakel og brast i gråt.
And Jacob kissed Rachel, —and lifted up his voice, and wept.
12 Og Jakob fortalte Rakel at han var hennes fars frende, og at han var sønn til Rebekka; da sprang hun avsted og fortalte det til sin far.
And when Jacob told Rachel that he was her father’s brother, and that he was Rebekah’s son, then ran she, and told her father.
13 Da nu Laban fikk høre om Jakob, sin søstersønn, løp han ham i møte og omfavnet ham og kysset ham og førte ham inn i sitt hus; og han fortalte Laban alt det som hadde hendt.
And it came to pass when Laban heard the tidings of Jacob his sister’s son, that he ran to meet him, and embraced him, and fondly kissed him, and brought him into his house, —when he recounted to Laban all these things.
14 Da sa Laban til ham: Sannelig, vi er av samme kjød og blod. Og han blev hos ham en måneds tid.
And Laban said to him, Surely, my bone and my flesh, art thou. So he abode with him a month of days.
15 Så sa Laban til Jakob: Skulde du tjene mig for intet, fordi om du er min frende? Si mig hvad du vil ha i lønn!
Then said Laban to Jacob, Is it because my brother, thou art, that thou shouldst serve me for naught? Come tell me! What shall be thy wages?
16 Nu hadde Laban to døtre, den eldste hette Lea, og den yngste hette Rakel.
Now, Laban, had two daughters, —the name of the elder, Leah, and the name of the younger, Rachel,
17 Lea hadde matte øine; men Rakel var vakker av skapning og vakker å se til.
But, the eyes of Leah were weak, —whereas, Rachel, was comely in form and comely in countenance.
18 Og Jakob hadde Rakel kjær; derfor sa han: Jeg vil tjene dig syv år for Rakel, din yngste datter.
So Jacob loved Rachel, —and he said, I will serve thee seven years, for Rachel thy younger daughter.
19 Laban svarte: Det er bedre at jeg gir henne til dig, enn at jeg gir henne til en annen mann; bli hos mig!
And Laban said, Better that I give her to thee, than that I should give her to another man, —Abide with me!
20 Så tjente Jakob i syv år for Rakel; og disse år syntes han var nogen få dager, fordi han hadde henne kjær.
So Jacob served for Rachel—seven years, —and they became, in his eyes, as single days, for his love to her.
21 Derefter sa Jakob til Laban: La mig nu få min hustru, for min tid er ute, og jeg vil gå inn til henne.
Then said Jacob unto Laban: Come give me my wife, for fulfilled are my days, —that I may go in unto her.
22 Da samlet Laban alle menn der på stedet og gjorde et gjestebud.
So Laban gathered together all the men of the place and made a banquet,
23 Og om aftenen tok han sin datter Lea og førte henne inn til ham, og han gikk inn til henne.
And it came to pass in the evening, that he took Leah his daughter and brought her in unto him, —and he went in unto her.
24 Og Laban gav sin trælkvinne Silpa til sin datter Lea som trælkvinne.
And Laban gave her Zilpah, his handmaid, unto Leah his daughter. as handmaid.
25 Men om morgenen - se, da var det Lea. Da sa han til Laban: Hvad er det du har gjort mot mig? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos dig? Hvorfor har du sveket mig?
And it came to pass in the morning, that lo! it was Leah, —and he said unto Laban, What is this thou hast done to me? Was it not, for Rachel, I served with thee? Wherefore then hast thou deceived me?
26 Laban svarte: Det er ikke skikk her hos oss å gi den yngste bort før den eldste.
And Laban said, It must not be done so in our place, —to give the later-born before the firstborn.
27 La nu Leas bryllups-uke gå til ende, så vil vi også gi dig den andre, hvis du vil tjene hos mig i syv år til.
Fulfil the week of this one, —then must we give thee, the other one also, for the service wherewith thou shalt serve with me, yet seven years more.
28 Og Jakob gjorde så, og han lot bryllups-uken gå til ende. Da gav han ham sin datter Rakel til hustru.
And Jacob did so, and fulfilled the week of this one, —and he gave him Rachel his daughter—to him to wife.
29 Og Laban gav sin trælkvinne Bilha til sin datter Rakel som trælkvinne.
And Laban gave to Rachel his daughter Bilhah his handmaid, —to be hers as a handmaid.
30 Så gikk han også inn til Rakel, og han holdt mere av Rakel enn av Lea. Siden tjente han ennu syv år til hos Laban.
So he went in, unto Rachel also, and loved, Rachel also, more than Leah, —and he served with him, yet seven years more.
31 Da Herren så at Lea blev tilsidesatt, åpnet han hennes morsliv; men Rakel var barnløs.
And, when Yahweh saw that Leah was hated, he granted her to bear children, —whereas, Rachel, was barren.
32 Og Lea blev fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham Ruben; for hun sa: Herren har sett til mig i min ulykke; nu vil min mann elske mig.
So Leah conceived, and bare a son, and called his name Reuben, —for she said, Because, Yahweh hath looked upon my humiliation, For, now, will my husband love me.
33 Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Herren har hørt at jeg var tilsidesatt; derfor har han gitt mig også denne sønn. Så kalte hun ham Simeon.
And she conceived again, and bare a son, and said. Because Yahweh heard that, I, was hated, he gave me, this one also. So she called his name Simeon.
34 Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu må vel endelig min mann holde sig til mig, for jeg har født ham tre sønner. Derfor kalte de ham Levi.
And she conceived again and bare a son, and said, Now—this time, will my husband be bound unto me, For I have borne him three sons, —For this cause, called she his name Levi.
35 Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu vil jeg prise Herren. Derfor kalte hun ham Juda. Så fikk hun ikke flere barn da.
And she conceived again and bare a son, and said This time, will I praise Yahweh, For which cause, she called his name Judah. And she left off bearing.
