1 Mosebok 22
1 Nogen tid derefter satte Gud Abraham på prøve, og han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg.
Hekah olkaa om phoeiah Pathen loh Abraham tea noemcai tih, “Abraham,” a tinah hatah “Kai ni he ue,” a ti nah.
2 Da sa han: Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si dig!
Te phoeiah, “Tahae ah na capa, na oingaih cangloeng, na lungnah Isaak te khuen lamtah Moriah khohmuen la namah cet laeh. Te phoeiah nang taengah ka thui bangla, tlang pakhat ah hmueihhlutnah la anih te pahoi nawn,” a ti nah.
3 Så stod Abraham tidlig op om morgenen og lesste på sitt asen og tok to av sine drenger med sig og Isak, sin sønn; han kløvde ved til brennofferet og gav sig på veien til det sted Gud hadde sagt ham.
Te dongah Abrahamte mincang ah thoo tih laak tea khih. Amah taengkah cadong panit neh a capa Isaak tea khuen tih hmueihhlutnah thing te a aeh. Te phoeiah thoo tih Pathen loh anih taengaha thuinuet nah hmuen la cet.
4 På den tredje dag, da Abraham så sig omkring, fikk han øie på stedet langt borte.
A hnin thum dongah Abraham loh a mika huel hatah khohla kah hmuen tea hmuh.
5 Da sa Abraham til sine drenger: Bli I her med asenet! Jeg og gutten, vi vil gå dit bort og bede og så komme tilbake til eder.
Te dongah Abraham loh cadong rhoi taengah, “Hiah laak neh namah poekah ana om uh dae. Kai neh camoe he kela ka cet rhoi vetih tho ka thueng rhoi phoeiah nangmih taengla ka bal rhoi ni,” a ti nah.
6 Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn, og selv tok han ilden og kniven i sin hånd; og så gikk de begge sammen.
Te vaengah Abraham loh hmueihhlutnah thing tea loh tih a capa Isaaka koh sak. Te phoeiah a kut dongah hmai neh tumcacaa khuen tih amamih rhoite hmaih cet rhoi.
7 Da talte Isak til Abraham, sin far, og sa: Du far! Han svarte: Ja, min sønn! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?
Te vaengah Isaak loh a napa Abraham tea voek tih, “A pa,” a ti nah. Te vaengah, “Ka ca kai ka om he,” a tinah hatah, hmai neh thing om dae hmueihhlutnah ham tu ta he,” a ti nah.
8 Abraham svarte: Gud skal selv utse sig lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de begge sammen.
Tedae Abraham loh, “Ka ca hmueihhlutnah ham tu te Pathen amah loha hmuh bitni,” a tinah tih amamih rhoi tah hmaih cet rhoi.
9 Og da de kom til det sted Gud hadde sagt ham, bygget Abraham et alter der og la veden til rette; så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret ovenpå veden.
Te phoeiah Pathen loh anih taengaha uen nah hmuen tea pha rhoi. Te dongah Abraham loh hmueihtuk pahoia suem tih thinga hong thil phoeiah a capa Isaak tea pin tih hmueihtuk sokah thing so aha tloeng.
10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.
Te phoeiah a capa te ngawn ham Abraham loh a kuta yueng tih tumcacaa yueh.
11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - Han svarte: Ja, her er jeg.
Tedae vaan lamkah BOEIPA puencawn loh anih tea khue tih, “Abraham, Abraham,” a tinah vaengah “Kai ni he,” a ti nah.
12 Da sa han: Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noget! For nu vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.
Te vaengah, “Kai taeng lamkah na capa na oingaih cangloeng tena hloh pawt dongah na Pathenna rhih tila ka ming coeng. Te dongah camoe soahna kut hlah boel lamtah anih taengah ba khaw saii boeh,” a ti nah.
13 Da nu Abraham så op, fikk han se en vær bakenfor sig, som hang fast i buskene med sine horn; og Abraham gikk bort og tok væren og ofret den til brennoffer istedenfor sin sønn.
Te dongah Abraham loh a mika huel hataha hnukkah kocak khuiah tutal a ki aka mante lawta hmuh. Te dongah Abraham khaw cet tih tutal tea loh phoeiah a capa yuengah hmueihhlutnah laa nawn.
14 Og Abraham kalte dette sted: Herren ser. Derfor sier folk den dag idag: På Herrens berg skal han la sig se.
Te dongah Abrahamloh a hmuen ming te, “BOEIPA phoe,” tilaa sui. “Tihninah BOEIPA loh tlang aha phoe sak bitni,” a ti rhoe pai.
15 Og Herrens engel ropte ennu en gang til Abraham fra himmelen
Te phoeiah BOEIPA kah puencawn loh Abraham te vaan lamkaha pabaelaa khue tih,
16 og sa: Ved mig selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn,
“Hekah hnona saii vaengah na capa, na oingaih cangloeng tena hloh pawt dongah,
17 så vil jeg storlig velsigne dig og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie;
nang yoethen khuikah yoethen rhep kan paek tih na tiingan te vaan kah aisi neh tuitunli palang laivin bangla ka pungtai rhoe ka pungtai sak ni. Te vaengah na tiingan loh a thunkha vongka tea pang ni.
18 og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.
Te phoeiah kai ol tena ngai dongah nang kah tiingan rhang neh diklai namtom boeihloh a yoethen uh ni tila BOEIPA olphong neh kamah loh ka toemngam coeng,” a ti nah.
19 Så gikk Abraham tilbake til sine drenger, og de brøt op og drog sammen til Be'erseba; og Abraham blev boende i Be'erseba.
Tedae cadong rhoi taengla Abrahama bal phoeikah aka thoo uh te Beersheba la tuna pawk uh dongah Abraham loh Beersheba ahkhoa sak.
20 Nogen tid derefter kom det nogen og sa til Abraham: Din bror Nakor og Milka har også fått sønner:
Tahae kah olkaa om phoeiah Abraham taengah,” Na manuca Nakhaw ham Milkah loh ca tongpa,
21 Us, den eldste, og Bus, hans bror, og Kemuel, far til Aram,
A caming la Uz tih a mana Buz neh Aram napa Kemuel khaw,
22 og Kesed og Haso og Pildas og Jidlaf og Betuel.
Kesed khaw, Hazo khaw, Pildash khaw, Jidlap neh Bethuel te khaw a sak van ne,” a ti nah uh tih a thui pah.
23 Og Betuel var far til Rebekka. Disse åtte barn fikk Nakor, Abrahams bror, med Milka.
Te dongah Milkah loh Abraham kah a manuca Nakhaw ham tongpa parheta sak pah. Rebekah he Bethuelloh a sak.
24 Også hans medhustru, som hette Re'uma, fikk barn: Tebah og Gaham og Tahas og Ma'aka.
Te phoeiah a yula, a ming ah Reumah loh Tebah, Gaham, Tahash neh Maakah a sak pah bal.
