Esras 9
1 Da alt dette var fullført, kom høvdingene til mig og sa: Hverken Israels folk eller prestene og levittene har skilt sig fra folkene rundt om i landene, som de burde ha gjort på grunn av de vederstyggelige skikker som har rådet blandt dem - blandt kana'anittene, hetittene, ferisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
Bu ixlar pütkǝndin keyin ǝmirlǝr mening bilǝn kɵrüxkili yenimƣa kelip: — Israillar, kaⱨinlar wǝ Lawiylar ɵzlirini muxu zeminlardiki taipilǝrdin, yǝni ularning yirginqlik adǝtliridin ayrip turmidi, — demǝk, ular Ⱪanaaniylar, Ⱨittiylar, Pǝrizziylǝr, Yǝbusiylar, Ammoniylar, Moabiylar, Misirliⱪlar wǝ Amoriylarƣa ǝgixip mangdi.
2 For de har tatt hustruer for sig og sine sønner blandt deres døtre, så den hellige ætt har blandet sig med folkene i landene, og høvdingene og forstanderne har vært de første til å gjøre sig skyldige i denne utroskap.
Qünki ular bu yat taipilǝrdin ɵzlirigǝ wǝ oƣulliriƣa hotun elip berip, [Hudaƣa] has muⱪǝddǝs nǝsilni muxu zeminlardiki taipilǝr bilǝn arilaxturuwǝtti; uning üstigǝ, ǝmirlǝr bilǝn ǝmǝldarlar bu sadaⱪǝtsizlikning baxlamqiliridur, — deyixti.
3 Da jeg hørte dette, sønderrev jeg min kjortel og min kappe og rev hår av hodet og skjegget og satt i stum sorg.
Mǝn bu ixni anglapla kɵnglǝk bilǝn tonumni yirtip, qaq-saⱪallirimni yulup ƣǝm-ⱪayƣuƣa qüxüp olturup kǝttim.
4 Da samlet de sig hos mig alle de som på grunn av Israels Guds ord var forferdet over de hjemkomnes utroskap, mens jeg satt der i stum sorg like til aftenofferet skulde frembæres.
Wǝ Israilning Hudasining sɵzliridin ⱪorⱪup titrigǝnlǝrning ⱨǝrbiri sürgünlüktin ⱪaytip kǝlgǝnlǝrning sadaⱪǝtsizliki tüpǝylidin yenimƣa kǝldi. Mǝn taki kǝqlik ⱪurbanliⱪ sunulƣuqǝ ƣǝm-ⱪayƣuƣa qɵmüp olturdum.
5 Men ved tiden for aftenofferet reiste jeg mig fra mitt sørgesete i min sønderrevne kjortel og min sønderrevne kappe, og jeg kastet mig på kne og rakte ut mine hender til Herren min Gud
Kǝqlik ⱪurbanliⱪ waⱪtida mǝn ɵzümni tɵwǝn ⱪilƣan ⱨalǝttin turup, kɵnglǝk wǝ tonum yirtiⱪ ⱨalda Hudayim Pǝrwǝrdigarƣa yüzlinip tizlinip olturup, ⱪollirimni yeyip,
6 og sa: Min Gud! Jeg skammer mig og blues for å løfte mitt ansikt op mot dig, min Gud! For våre misgjerninger er vokset oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen.
dua ⱪilip: — «Aⱨ Hudayim, xǝrmǝndiliktǝ yüzümni sanga ⱪaritixtin iza tartmaⱪtimǝn, i Hudayim; qünki ⱪǝbiⱨliklirimiz toliliⱪidin baxlirimizdin axti, asiyliⱪ-itaǝtsizlikimiz asmanlarƣa taⱪaxti.
7 Fra våre fedres dager har vi vært i stor skyld like til denne dag, og for våre misgjerninger har vi med våre konger og prester vært overgitt i fremmede kongers hånd, under sverdet, i fangenskap, til plyndring og vanære, som det viser sig på denne dag.
Ata-bowilirimizning künliridin tartip bügüngǝ ⱪǝdǝr zor itaǝtsizliktǝ yürüp kǝlduⱪ, xunga ⱪǝbiⱨliklirimiz tüpǝylidin biz, bizning padixaⱨlirimiz wǝ kaⱨinlirimiz huddi bügünki kündikidǝk ⱨǝrⱪaysi yurtlardiki padixaⱨlarning ⱪoliƣa qüxüp, ⱪiliqⱪa, sürgünlükkǝ, bulang-talangƣa, nomusⱪa tapxurulduⱪ.
8 Men nu er for et lite øieblikk nåde blitt oss til del fra Herren vår Gud, så han har levnet og frelst en rest av oss og gitt oss et fotfeste på sitt hellige sted, forat vår Gud kunde la våre øine lyse og gi oss litt ny livskraft i vår trældom.
Əmdi ⱨazir azƣinǝ waⱪit Hudayimiz kɵzlirimizni nurlandurup, ⱪulluⱪimizda bizgǝ azƣina aram berilsun dǝp, ⱪeqip ⱪutulƣan bir ⱪaldini saⱪlap ⱪelip, bizgǝ ɵzining muⱪǝddǝs jayidin huddi ⱪaⱪⱪan ⱪozuⱪtǝk muⱪim orun berip, bizgǝ Hudayimiz Pǝrwǝrdigardin iltipat kɵrsitildi.
9 For træler er vi; men vår Gud har ikke forlatt oss i vår trældom, han har latt oss finne nåde hos Persias konger, så de gav oss ny livskraft til å bygge op vår Guds hus og gjenreise dets ruiner og gav oss et hegnet bosted i Juda og i Jerusalem.
Qünki biz ⱨazir ⱪullarmiz; ⱨalbuki, Hudayimiz muxu ⱪulluⱪimizda yǝnila bizni taxliwǝtmǝy, bǝlki Pars padixaⱨlirining aldida rǝⱨimgǝ erixtürüp, Hudayimizning ɵyini selip, harabilǝxkǝn jaylirini yengiwaxtin onglaxⱪa bizni roⱨlandurdi, xundaⱪla bizni Yǝⱨudiyǝ wǝ Yerusalemda sepilliⱪ ⱪildi.
10 Men, vår Gud, hvad skal vi si efter alt dette? For vi har forlatt dine bud,
I Huda, biz bu [iltipatlar] aldida yǝnǝ nemǝ deyǝlǝymiz? Qünki biz yǝnila Sening mɵmin bǝndiliring bolƣan pǝyƣǝmbǝrlǝr arⱪiliⱪ tapilƣan ǝmrliringni taxliwǝttuⱪ; Sǝn [ular arⱪiliⱪ]: «Silǝr kirip miras ⱪilip igilǝydiƣan zemin bolsa, xu zemindiki taipilǝrning nijisliⱪi bilǝn bulƣanƣan bir zemin; qünki ular türlük napakliⱪlarni ⱪilip, yirginqlik adǝtliri bilǝn bu zeminni bu qǝttin u qetiƣiqǝ tolduruwǝtti.
11 dem som du gav ved dine tjenere profetene da du sa: Det land I drar inn i for å ta det i eie, er et land som er blitt urent ved de fremmede folks urenhet og ved de vederstyggeligheter som de i sin urenhet har fylt det med fra ende til annen;
12 derfor skal I ikke gi eders døtre til deres sønner eller ta deres døtre til hustruer for eders sønner, og I skal aldri søke deres velferd og lykke, så I kan bli sterke og få ete av landets gode ting og la eders barn få det til eie for all tid.
Xunga silǝr ⱪizliringlarni ularning oƣulliriƣa bǝrmǝnglar, oƣulliringlarƣa ularning ⱪizlirini elip bǝrmǝnglar; silǝr küqiyip, zeminning nazu-nemǝtliridin yeyixkǝ, zeminni ǝbǝdil’ǝbǝd ǝwladliringlarƣa miras ⱪilip ⱪaldurux üqün mǝnggü ularning aman-tinqliⱪi yaki mǝnpǝitini ⱨǝrgiz izdimǝnglar» — degǝniding.
13 Skulde vi vel nu efter alt det som er kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld, og siden du, vår Gud, har spart oss og straffet oss langt under vår misgjerning og latt en rest av oss som denne her bli frelst -
Bizning rǝzil ⱪilmixlirimiz wǝ naⱨayiti eƣir itaǝtsizlikimiz tüpǝylidin bu ⱨǝmmǝ bala-ⱪaza beximizƣa kǝlgǝnidi wǝ Sǝn, i Hudayimiz, ⱪǝbiⱨliklirimizgǝ tegixlik bolƣan jazayimizni yeniklitip, bizgǝ bügünkidǝk nijatliⱪ iltipatni kɵrsǝtkǝn turuⱪluⱪ,
14 skulde vi da nu atter bryte dine bud og inngå svogerskap med folk som gjør sig skyldige i sådanne vederstyggeligheter? Vilde du ikke da vredes på oss, så det blev ute med oss, og det ikke var nogen som blev frelst eller slapp unda?
biz ⱪandaⱪmu yǝnǝ ǝmrliringgǝ hilapliⱪ ⱪilip, bundaⱪ yirginqlik ⱪaidilǝrni tutⱪan bu taipilǝr bilǝn nikaⱨliniwerimiz? Mubada xundaⱪ ⱪilidiƣan bolsaⱪ, Sǝn bizgǝ ƣǝzǝplinip, bizgǝ bir ⱪaldi yaki ⱪutulƣudǝk birsinimu ⱪaldurmay yoⱪatmay ⱪalamsǝn?
15 Herre, Israels Gud! Du er rettferdig; for vi er bare en levning, en rest som er blitt frelst, som det kan sees på denne dag; se, vi er nu her for ditt åsyn i vår syndeskyld; for efter det som nu har hendt, kan ingen bli stående for dig.
I Israilning Hudasi bolƣan Pǝrwǝrdigar, Sǝn ⱨǝⱪⱪaniydursǝn! Xu sǝwǝbtin biz bügünkidǝk ⱪutulup ⱪalƣan bir ⱪaldimiz. Ⱪara, biz Sening aldingda itaǝtsizliklirimizdǝ turuwatimiz, xunga Sening aldingda ⱨeqⱪaysimiz tik turalmay ⱪalduⱪ» — dedim.
