Esekiel 24
1 Og Herrens ord kom til mig i det niende år, i den tiende måned, på den tiende dag i måneden, og det lød så:
Naʻe toe hoko foki ʻae folofola ʻa Sihova kiate au, ʻi hono hiva ʻoe taʻu, ʻi hono hongofulu ʻoe māhina, mo hono hongofulu ʻoe ʻaho ʻi he māhina, ʻo pehē,
2 Menneskesønn! Skriv op for dig navnet på denne dag, just denne dag! Babels konge har leiret sig mot Jerusalem just på denne dag.
Foha ʻoe tangata, tohi ʻe koe ʻae hingoa ʻoe ʻaho ko eni: he naʻe teuteu ʻae tuʻi ʻo Papilone ki Selūsalema ʻi he ʻaho ko eni.
3 Og sett frem en lignelse for den gjenstridige ætt og si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Sett gryten på, sett den på og øs så vann i den!
Pea ke lea ʻaki ha fakatātā ki he fale angatuʻu, mo ke pehē kiate kinautolu, ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; Fokotuʻu ʻae kulo, fokotuʻu ia pea lilingi ha vai ki ai:
4 Legg kjøttstykkene sammen i den, alle gode stykker, lår og bog! Fyll den med de beste ben!
Tānaki ʻae ngaahi konga ki ai, ʻae konga lelei kotoa pē, ʻae alanga mui mo e alanga muʻa; fakafonu ʻaki ia ʻae ngaahi hui lelei.
5 Ta det beste av småfeet og legg så et bål under den for å koke benene! La det koke til gagns! Benene koker allerede i den.
Fili mai ʻaia ʻoku lelei hake ʻi he fanga manu, pea ʻai ʻae ngaahi hui ki lalo ʻi ai, pea ʻai ke lelei ʻaupito, pea fakamoho ʻae hui ʻi ai.”
6 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Ve blodstaden, den rustne gryte, som rusten ikke er gått av! Ta stykke for stykke ut av den! Det blir ikke kastet lodd derom.
Ko ia ʻoku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; “Malaʻia ki he kolo kuo pani toto, ʻae kulo ko ia, ʻoku kei ʻi ai ʻae ʻuli, kuo teʻeki ke mavahe hono ʻuli mei ai! Toʻo taki taha mai ʻae konga mei ai, pea ʻoua naʻa filifilimānako.
7 For det blod den har utøst, er ennu i den; den har helt det ut på nakne berget, den har ikke utøst det på jorden, så mulden kunde dekke over det.
He ʻoku ʻi loto ʻiate ia ʻa hono toto kuo ne ʻai ia ki he funga maka; naʻe ʻikai te ne lilingi ia ki he kelekele ke ʻufiʻufi ia ʻaki ʻae efu:
8 For å la min harme ha fritt løp, for å ta hevn lot jeg dens blod komme på nakne berget, så det ikke skulde bli tildekket.
Ka koeʻuhi ke tupu ʻae houhau mo fakahoko hono tautea; kuo u tuku ai hono toto ki he funga maka, koeʻuhi ke ʻoua naʻa ʻufiʻufi ia.”
9 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Ve blodstaden! Også jeg vil gjøre bålet stort.
Ko ia ʻoku pehē ai ʻe Sihova ko e ʻOtua; “Malaʻia ki he kolo pani toto! ʻIo, te u fokotuʻu ke lahi ʻae fefie ki he afi.
10 Legg meget ved på, tend op ilden! La kjøttet bli mørt og suppen koke inn, så benene blir forbrent,
ʻAi pe ʻae fefie, pea tafu ʻae afi, pea tutu ʻae kakano, pea ʻai ke fifisi lahi, pea tuku ke vela ʻae ngaahi hui.
11 og la den bli stående tom på sine glør, forat den kan bli het, og dens kobber bli glødende, og dens urenhet smeltes bort og dens rust fortæres!
Pea toki ʻai maha pe ia ki he afi, koeʻuhi ke vela ai hono palasa, ʻio, ke vela, pea koeʻuhi ke molū hono fakalielia ʻi ai, pea ke ʻosi mei ai ʻae ʻuli ʻoku tētē.
12 Trettende arbeid har den voldt mig, og allikevel er dens tykke rust ikke gått av den. I ilden med dens rust!
Kuo ne fakaongosia ia ʻi he ngaahi loi, pea naʻe ʻikai mahuʻi meiate ia ʻa hono ʻuli: ko e [meʻa ]ʻuli ʻi ai ʻe tō ki he afi.
13 Din urenhet er en skam; fordi jeg har renset dig, men du ikke er blitt ren, skal du ikke mere bli fri for din urenhet før jeg får stilt min harme på dig.
ʻOku fakalielia hoʻo [meʻa ]ʻuli: pea koeʻuhi kuo u fakamaʻa koe kae ʻikai te ke maʻa, ʻe ʻikai toe fakamaʻa koe, kaeʻoua ke u ʻai ke hoko ʻa hoku houhau kiate koe.
14 Jeg, Herren, har talt; det kommer, og jeg vil gjøre det; jeg lar det ikke være og sparer ikke og angrer ikke; efter din ferd og dine gjerninger skal du bli dømt, sier Herren, Israels Gud.
Ko au ko Sihova kuo u lea ki ai: ʻe hoko pe ia, pea te u fai ia ʻeau; ʻe ʻikai te u fakaholomui, pea ʻe ʻikai te u mamae, pe te u fakatomala; ʻoku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua, te nau fakamaauʻi koe ʻo fakatatau ki ho hala, pea tatau mo hoʻo ngāue kuo ke fai.”
15 Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:
Naʻe hoko foki ʻae folofola ʻa Sihova kiate au, ʻo pehē,
16 Menneskesønn! Se, jeg tar dine øines lyst fra dig ved en brå død; men du skal ikke klage og ikke gråte, og dine tårer skal ikke rinne.
“Foha ʻoe tangata, vakai, ʻoku ou toʻo atu ʻaia ʻoku holi ki ai ho mata, ʻi he tā pe taha: ka ʻe ʻikai te ke mamahi pe tangi, pea ʻe ʻikai tafe hifo ho loʻimata.
17 Sukk i stillhet og hold ikke sørgefest som efter en død! Bind din hue på dig og ta dine sko på dine føtter og dekk ikke skjegget til og et ikke mat som folk sender dig!
ʻOua naʻa tangi, pea ʻoua naʻa fai ha mamahi, koeʻuhi ko e pekia; ʻai pe ʻae tatā ki ho ʻulu, pea ʻai mo e topuvaʻe ki ho vaʻe, pea ʻoua naʻa puke ngutu, pea ʻoua naʻa kai ʻae mā ʻae kau tangilāulau.”
18 Så talte jeg til folket om morgenen, og min hustru døde om aftenen; og morgenen efter gjorde jeg som det var sagt mig.
Ko ia naʻaku lea ki he kakai ʻi he pongipongi: pea ʻi heʻene hoko ki he efiafi naʻe pekia ʻa hoku uaifi; pea naʻaku fai ʻi he pongipongi ʻe taha ʻo hangē ko ia naʻe fekau mai.
19 Da sa folket til mig: Vil du ikke si oss hvad det betyr at du gjør så?
Pea naʻe pehē mai ʻe he kakai kiate au, “ʻE ʻikai te ke fakahā mai hono ʻuhinga ʻoe ngaahi meʻa ni kiate kimautolu, pe ko e hā kuo ke fai pehē ai?”
20 Jeg svarte dem: Herrens ord kom til mig, og det lød så:
Pea naʻaku tali ʻaki ʻeni kiate kinautolu, naʻe hoko mai ʻae folofola ʻa Sihova kiate au, ʻo pehē,
21 Si til Israels hus: Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg vanhelliger min helligdom, eders herlige stolthet, eders øines lyst og eders sjels lengsel, og eders sønner og døtre, som I har latt tilbake, skal falle for sverdet.
“Lea ki he fale ʻo ʻIsileli, ʻOku pehē ʻe Sihova ko e ʻOtua; Vakai te u fakalieliaʻi ʻa hoku fale tapu, ʻaia ko homou mālohiʻanga, ʻaia ʻoku holi ki ai ho mata, pea mamae ki ai ho laumālie; pea ko ho ngaahi foha mo ho ngaahi ʻofefine kuo mou tuku ʻe hinga ʻi he heletā.
22 Da skal I gjøre som jeg har gjort: Eders skjegg skal I ikke tildekke, og den mat som folk sender eder, skal I ikke ete;
Pea te mou fai ʻo hangē ko ia kuo u fai: ʻe ʻikai te mou pupuni ngutu, pe te mou kai ʻi he mā ʻae kakai tangilāulau.
23 eders huer skal I ha på hodet og eders sko på føttene; I skal ikke klage og ikke gråte; men I skal visne bort i eders misgjerninger og sukke med hverandre.
Pea ʻe tatā pe homou ʻulu, pea ʻai mo e topuvaʻe ki homou vaʻe ʻe ʻikai te mou mamahi pe fai ʻae tangi ka te mou fakaʻauʻausino pe, koeʻuhi ko hoʻomou hia, pea femamahiʻaki pe ʻiate kimoutolu
24 Esekiel skal være til et tegn for eder; aldeles som han har gjort, skal I gjøre. Når det kommer, da skal I kjenne at jeg er Herren, Israels Gud.
Ko ia ko ʻIsikieli ko e fakaʻilonga ia kiate kimoutolu: te mou fai ʻekimoutolu ʻo hangē ko ia kotoa pē kuo ne fai ʻe ia: pea ka hoko mai eni, te mou ʻilo ko au ko Sihova ko e ʻOtua.
25 Og du menneskesønn! På den dag da jeg tar deres vern, deres herlige fryd, deres øines lyst og deres sjels lengsel, deres sønner og døtre, fra dem,
“Ko eni foki, ʻa koe foha ʻoe tangata, ʻi he ʻaho ko ia te u toʻo atu ai meiate kinautolu honau mālohi, mo e fiefia ʻo ʻenau nāunau, ʻae holi ʻa honau mata, mo ia kuo tukupau honau loto ki ai, ʻa honau ngaahi foha mo honau ngaahi ʻofefine, ʻikai ʻe pehē,
26 på den dag skal det komme flyktninger til dig og forkynne det for folk.
Ko ia ʻe hao ʻi he ʻaho ko ia ʻe haʻu kiate koe ke fakaongo ia ki ho telinga?
27 Den dag skal din munn åpnes, når flyktningene er kommet, og du skal tale og ikke mere være målløs, og du skal være til et tegn for dem, og de skal kjenne at jeg er Herren.
ʻI he ʻaho ko ia ʻe matoʻo ho ngutu kiate ia kuo hao, pea te ke lea, pea ʻe ʻikai te ke kei noa: pea ko e fakaʻilonga koe kiate kinautolu; pea te nau ʻilo ko Sihova au.”
